Warm Is The New Cool

Om jeg skulle si noe om hva det aller viktigste er, hva hadde det vært?
Jeg tror vi har godt av å stoppe opp av og til, for å kalibrere oss mot svaret på det spørsmålet.

Jeg har akkurat vært på stabsdager med mine flotte kolleger i Misjonskirken UNG, og vi har blant annet snakket om strategi for de neste to årene. Det er gøy. Det er interessant. Det er krevende. For det er jo så mye viktig! I UNG holder vi på med noe av det jeg som kristen tenker må være noe av det mest meningsfylte vi kan gjøre, nemlig å legge til rette for at barna og de unge skal få en tro på Jesus som varer hele livet. Det er kjempeviktig. Men i alle våre strategier for å lykkes i det arbeidet, hva er det aller viktigste?

Den ene!

Jeg tror det koker ned til relasjonene. Det å prioritere den ene. Det å la de unge som vokser opp få oppleve at de er sett, verdsatt, likt. Og at de er savnet når de ikke er der. At noen lurer på hvor de ble av når de forsvant. Rett og slett fordi de er den de er. Dét tror jeg er det aller viktigste. Ikke minst i en tid der mange forteller om både ensomhet og utenforskap. 

I boken «En kirke uten vegger» er dette noe av hovedbudskapet mitt: når alt kommer til alt er det relasjonene det handler om. Elske Herren, elske vår neste – resten er detaljer. Jeg tror det var sant den gang Jesus sa det første gang. Jeg tror det er like sant i dag. Mennesket har alltid vært menneske, vi har alltid trengt fellesskapet.

Mine få

Men så klarer vi ikke å se absolutt alle hele tiden. Det er praktisk og fysisk umulig. Jeg har derfor en klokkertro på at dersom hver av oss kan ha noen få, si fem personer, som er «sine», vil mye være gjort. Jeg kan ha noen få jeg har et ekstra øye for, noen jeg særlig følger opp, noen jeg kan invitere hjem en kveld, ta en kaffe med, lytte til, høre om hvordan det egentlig står til. Om jeg kan gjøre det med mine fem, ja, da tror jeg vi kommer langt på vei! 

Og når flere voksne får dette inn under huden, og kjenner seg trygge på sin rolle som en medvandrer med et yngre menneske, tror jeg den unge også vil lære av det, og i sin tur kanskje gjøre det samme med «sine» fem. På den måten vil stadig flere rundt oss oppleve seg sett, verdsatt, elsket som den de er, i gode dager, men også når dagene er tunge og mørke. For de dagene kommer også, det vet vi godt som har levd noen år. Og vi vet også at oftest går de vonde dagene over etterhvert. Og særlig fordi vi vet disse tingene, gir det oss en unik erfaring i møte med unge mennesker, noe som vil kunne ha stor betydning. Om vi byr litt på oss selv og deler erfaringen med dem. 

Det kan vi gjøre noe med!

Så er det nok en del voksne som tenker at de unge ikke har noen interesse av at vi voksne bryr oss om dem. Men vet du hva? De aller fleste unge mennesker er takknemlige dersom en voksen tilbyr en plass i sofaen, litt av sin tid, og en lyttende tilstedeværelse. Min erfaring er at de unge har så mange, gode spørsmål, både om livet, om troen eller mangelen på tro – og mye annet. Videre sier min erfaring at mange av dem ikke har så mange arenaer å stille sine spørsmål på. Og jeg tenker: det kan vi gjøre noe med! 

Lytting

Om det bygges opp et tillitsforhold mellom den unge og den voksne, tror jeg veien er kort til at den unge åpner opp for noe av det de lurer på. Så har ikke den voksne alltid et klart svar. Det er helt greit. Men det den voksne alltid har, er et liv som har vart litt lenger. Og gjennom sine år kan den voksne ha lært at det å lytte er vel så viktig som å gi fasitsvar. En slik lærdom kan gjøre at den voksne mest trolig står trygt i det å ikke alltid ha et svar, noe som gjør at man kan tåle hvilke spørsmål som helst fra den unge, selv om de måtte være krevende. 

Underet mellom oss

Jeg har så tro på samtalen, også de som berører krevende og sårbare temaer. Men det krever gode relasjoner! Ikke minst tror jeg vi har godt av de som går på tvers av generasjonene. Noen voksne hevder at de ikke er kule nok for å ha slike relasjoner til de unge. Men dette handler ikke om kulhetsgrad. Det handler heller om å være tilgjengelig, interessert og varm. Det er sagt på en veldig fin måte på engelsk: «Warm is the new cool». 

Så om jeg skulle si noe m hva det aller viktigste er, hadde svaret uten tvil ha vært relasjonene mellom oss! 

Så la oss kjempe for dem. For nettopp der, i mellom oss, kan underet skje, at vi ser mer av både oss selv, vår neste og Vår Herre, og vi forstår mer av den kjærligheten som spinner mellom nettopp disse tre. Resten er detaljer!

 

Flere betraktninger