Elsket og mett

«Du er elsket!» «Kom og spis!» Det sies at det er det mennesket trenger å høre mest av alt. Men hvem inviterer til bords? Og hva serveres det?

Det viktigste i vår tilværelse handler om å bli elsket som den en er, og om å få sine behov dekket. Av noen som elsker, av noen som ser. Slike relasjoner kan forløse utrolige ting i en person. Frihet fra sammenligningens tyranni for eksempel, og man kan begynne å elske seg selv i stedet. Og dermed sin neste også.

 

Fellesskap

Når man får leve i relasjoner som er elskende og som innbyr til måltid, skapes verdighet og oppreiste mennesker. Da har man blitt møtt på en slik måte at den dypeste hungeren som handler om å bli bekreftet, er blitt stillet.

Da trenger man ikke å spise junkfood; man har fått kost som gjør at man vokser sunt og får god helse.

Men det er mange som spiser junk fordi man er sulten. Sulten på å bli sett, sulten på å bli elsket, sulten på å bli møtt som den man er. Sulten på å høre: «Du er elsket, maten er klar. Kom og spis. Bli med i fellesskapet rundt bordet der du blir sett som den du er.»

Vi er skapt til fellesskap. Det er skremmende fascinerende at spedbarnet kan dø om det ikke blir sett og ivaretatt mentalt. Det holder ikke å fore det med mat, om det ikke også får nærhet. Fra dag èn er behovet der for å erfare dette: du er elsket, kom og spis.

Av ulike grunner får ikke alle servert «mat» som er sunn, og det kan virke som om mange lever på korte karbohydrater og godteri - i overført betydning: man blir bare raskt sulten igjen, og helsegevinsten er liten.

 

Mer enn dyr

For en tid tilbake deltok fem ungdommer i NRKs Debatten, som en del en slags evaluering av russetiden. De snakket de om hvor urettferdig det var at gutter og jenter ble vurdert ulikt når det kom til hvor mange sex-partnere de hadde hatt i løpet av en helg. Om at gutta fikk «kred for fire ligg», mens jentene ble kalt «løse». Den urettferdigheten har vel for så vidt alltid vært der, og det er ikke greit.

Det er likevel ikke det jeg reagerer på. Det jeg syns er helt vanvittig, er hele vinklingen: problemet de diskuterte var urettferdigheten, ikke det faktum at dagens tenåringer har sex med fire ulike partnere i løpet av en helg.

Jeg høres muligens gammel ut nå, men jeg mener at en slik holdning til nærhet og seksualitet blir som å spise junkfood: i lengden er det alt annet enn sunt.

Jeg tror at det aller best for ungdommene våre – og for oss voksne, for den sakens skyld – er å ha en nær relasjon til den man har sex med. Gode relasjoner skaper verdighet og oppreiste mennesker. Det flyktige gjør oss til objekter. Tar du relasjonen bort, tar du også verdigheten bort.

Og det er jo dét disse unge burde ha blitt spurt om! Det er der kampen står. Både sett med feministiske, kristne og humanistiske øyne. Det å si ja til hver eneste mulige parter reduserer oss til dyr, det de-humaniserer oss.

Jeg tror vi er mer enn dyr. Jeg tror vi er mennesker, skapt til fellesskap, skapt til å bli elsket på dypet. Ikke flyktig og som en gjenstand, men som verdige, hele mennesker, skapt i Guds bilde. Jeg tror vi er mer enn dyr. Jeg tror vi er mennesker, skapt til fellesskap, skapt til å bli elsket på dypet.

Jeg tror vi er mer enn dyr. Jeg tror vi er mennesker, skapt til fellesskap, skapt til å bli elsket på dypet.

 

Sunn motkultur

Tenk om vi kunne være en sunn og god motkultur. Tenk om vi kunne vise ungdommene våre og deres venner at det finnes en annen vei, en annen måte å leve på. Jeg oppfordrer herved både meg selv og andre voksne til å invitere de unge inn i varme, trygge relasjoner der de kan spise sunn, god ”mat”. En mat som gjør at de  vokser opp med en trygg identitet og forståelse av hvem de er. Der de kan være hele seg med alle sine drømmer, lengsler, frustrasjoner og gleder.

Der de blir bekreftet fordi de er seg, ikke fordi de gir etter for et eller annet press i helgene, eller fordi de selv utøver press i helgene. Der de ikke trenger å dele nakenbilder med andre, eller trenger sende vider nakenbilder av andre. Der de har en trygghet som kommer innenfra. Fordi de vet de elsket. Fordi de vet at de – og de andre – er verdt alt.

 

Artikkelen er en redigert utgave av artikler som har stått på trykk i avisa Varden (19.10.2016) og på nettstedet tiltro.no

flere betraktninger