Vær nær. Nærvær

I vinter var jeg på teater i Oslo. Jeg så sceneversjonen av den første boken «Byens spor», den siste storromanen fra Lars Saabye Christensen. Og det var deilig! Det føltes nesten litt uvirkelig med en fullstappet teatersal etter snart to år med begrensninger.

En av mine yndlingsforfattere er Lars Saabye Christensen. Derfor var en glede å se teateroppsetningen av noe av hans verden. Men det som gjør mest inntrykk når jeg er på teater, er hvordan skuespillerne gir liv til de skapte karakterene. Og som vanlig, i  Saaby Christenses univers, handler også denne boka og dette teateret om helt vanlige hverdagsmennesker. Det er de det er flest av: mennesker som deg og meg, akkurat slike Gud elsker.

 

Hverdagens Gud

Det er midt inn i dette vanlige hverdagslivet at Gud inviterer seg selv. Han ønsker å være en del av mine helt vanlige dager, de gode og de mindre gode. Om  jeg tar meg tid til å dvele ved dette, kjenner jeg at det gjør noe med meg: Gud er til stede, midt i alt jeg er, og ønsker å ta del i mitt liv. I samtalene, i mine tanker, i møtene jeg har med mine medmennesker. I klesvasken, i bilkøen, på trening. Det er stort! 

 

Senkede skuldre

Men ofte glemmer jeg det bort. Ofte lever jeg mitt liv som om Gud ikke var der. Men han ER, enten jeg husker på ham eller ikke. Og han er NÆR, og inviterer meg til det samme: «Vær nær!» Den aller høyeste Gud inviterer hverdagsmennesker, deg og meg, til å være nær, i hans nærvær. Og midt i våre vanlige liv kan vi erfare at han elsker, at selv om livet tynger er han god, at han tar imot alt vi måtte ønske å gi ham – og at han har plass det hele. I møte med andre mennesker hender det vi holder igjen, forstiller oss. I møte med den hellige, derimot, trenger vi ikke det. Der kan vi hvile, senke skuldrene, være oss selv – og vite at han tar oss imot akkurat sånn. 

 

Gi gartneren rom

Det var det Jesus kom for å vise oss. Og han sier at måten vi kan lære oss å leve i denne nærheten på, er ved å bli i ham. Han sammenligner det med å være en gren på et tre. En gren som har sin naturlige plass, som er knyttet til treets stamme fordi det hører hjemme der. Og som følge av det, vil grenen bære frukt når det er tid for det. Ikke fordi grenen tar seg sammen, men fordi det er en naturlig konsekvens av å være en gren på treet. Men det går ikke over natta. Det tar tid for et tre å bære frukt, det krever vann, varme, lys – og det sørger gartneren for. Men da må gartneren få anledning til å komme nær, jevnlig. 

 

Vanens kraft

Å få en vane for en slik gartnerpleie er godt for en gren som meg. Jeg trenger det. Jeg tror vi trenger det alle sammen. Så er det ikke alltid like lett å få på plass vaner, særlig ikke de gode! Men jeg tror de er verdt å kjempe for. Ikke ved å ta oss i nakken, men ved å rett og slett øve på de, med et nådig blikk på oss selv. Og når vanen først er på plass, blir den en del av hverdagslivet der vi kan erfare at Gud er nær, midt i livet som det er, og troen på Gud kan bli en stadig mer integrert del av oss.

 

Vanens frukt

Hvilke grep kan du ta i ditt hverdagsliv for å få på plass en god vane for å få vannet, lyset, varmen – pleien – fra Gartneren? Jeg for min del trenger stadige påminnelser i dette, og jeg øver. Men jeg har erfart at når vanen først er på plass, blir den en del av livet. Det er som om jo mer jeg lever i det, så kan det Peter skriver om glimte til: at troen føyes sammen med et rett (hverdags-)liv, det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet, søskenkjærligheten med kjærlighet til alle!  (2. Peters brev 1, 6-8) Hjertet mitt blir større! Jeg får rom for flere, jeg begynner å elske litt mer  - fordi jeg blir som den grenen som bærer frukt som følge av å være på treet. Da, skriver Peter, vil vi ikke være uvirksomme og uten frukt.»

 

Nærvær - i alle tider 

MEN! Det hører med til historien at livet går opp og ned, og det føles ikke alltid som at utviklingen går rett vei; troen krymper, kjærligheten blir mindre. Her tror jeg fellesskapet kan bety en forskjell. For tenk om rekken med disse kvalitetene også kan gjelde oss som fellesskap! Da kan vi støtte og bære hverandre når det butter, uansett hvor kort eller langt vi har kommet på veien i vårt liv med Gud. Jeg tror Gud elsker hverdagslivet til hverdagsmennesker, og han inviterer oss til å la ham være en del av det: «Vær nær - i mitt nærvær.»

 

Artikkelen har stått på trykk i avisen Dagen, 12.02.22

 

Les flere betraktninger her