Tidsreisen

I dag har jeg reist i tid. Det burde vi gjøre oftere.

Det startet på en helt vanlig måte. Jeg sto opp, spiste frokost og pakket nista mi. Det var min lille forberedelse på dagens reise sørover og vestover. Målet var Rogaland. 

Første etappe

Vanligvis når jeg tar tog, lukker jeg meg inn i meg selv. Ikke fordi jeg ikke er sosial, for det er jeg. Men slike reiser blir ofte en etterlengtet pause og anledning til alenetid. Jeg trenger det. Denne togturen skulle vise seg å bli annerledes. Det begynte allerede på perrongen, der jeg kom i snakk ei ung dame. Vi ble begge litt forvirret over manglende tog på sporet, og plutselig var vi i gang med en samtale. Ingen dyp og lang samtale, riktignok, men nok til at vi smilte og sa «ha det» til hverandre, da jeg 40 minutter senere skulle av toget. Min første etappe var tilbakelagt, og jeg steg ut av Bratsbergsbanens tog på Nordagutu stasjon. 

Venteetappe

Nordagutu stasjon er der Sørlandsbanen møter Bratsbergbanen. Dette er stedet som i sin tid hadde et yrende liv med kafe og stasjonsmester. Der nettopp stasjonsmesteren tok imot forventningsfulle reisende med flagg og fløyte. Ja, stedet er sågar nevnt i en av Dag Solstads romaner. Eller var det i to av dem? Jeg vet egentlig ikke, for dette hørte jeg om for første gang i dag, nettopp på Nordagutu stasjon. Der kom jeg nemlig i prat med nok en medreisende. Vi skulle begge av på Nordagutu, og omstendighetene ville at vi utvekslet et par fraser på vei ut av toget.

Han: «Vi får bare håpe venterommet ikke er stengt»

Jeg: «Nei, det er litt kaldt å vente ute i dag.»

Han: «Det er nok åpent.»

Det var åpent, og vi gikk inn. Tok plass på samme benk, så oss rundt, konstaterte at det var godt vi kunne komme inn. 

En tidligere etappe

«Jeg husker hvordan det var da jeg reiste her som barn», mintes min medreisende. «Vi var kledt i reisetøyet vårt, tversoversløyfe og greier. Skulle til Vestlandet. Vi var så spente.»

Reisetøy... tversoversløyfe.... stasjonsmester....  Det lyder så lenge siden. Samtidig føles det som i går. Så snakket vi om det. Og det er da mitt venteselskap altså forteller at Dag Solstad har skrevet om nettopp denne stasjonen i en av sine romaner. Dermed var vi i gang med en samtale som kom til å vare ganske lenge. Om litteratur, om samfunnet og kulturen, om Gud og religion, om nedbygging av naturen. Vi var sannelig innom mange ting, der vi satt på venterommet på Nordagutu stasjon. 

Andre etappe

Så kom toget på Sørlandsbanen som skulle ta oss begge videre til Sør- og Vestlandet. «Det er en kafevogn ombord», sier min nye venn, «skulle vi ta en kaffe?» Hvorfor ikke? Jeg hadde jo allerede lagt bort min vante asosiale måte å være reisende på, så det var bare å bli med på reisen. 

Så satt vi der, i en sliten, skranglete kafevogn, i hver vår passe gode stol, vendt mot verdens vakreste kunstverk som føk forbi vinduet i form av snødekt natur. Kanelbolle, vafler og kaffe. Og god, gammeldags prat med en fremmed veifarende på en felles reisevei. Så hyggelig. Så fint.

Neste etappe

Da jeg tenkte på det etterpå, følte jeg at jeg hadde reist på gamlemåten. At jeg nærmest var hensatt til en tidligere tid. Til en tid der man ikke dukket ned i hver sin telefon, til en tid der blikket var løftet, ikke senket, til en tid der man så den andre, og ikke bare sitt eget digitale speilbilde. 

Og jeg tenker : Vi burde reise i tid litt oftere.

Takk for turen, reisekamerat. Kanskje vi ses igjen på Nordagutu! 

Les flere betraktninger her