gylden-gate
Foto: Lars Andernach Fredriksen

Navn eller nummer

Hvem er jeg, egentlig? Hva gjør akkurat meg til meg? Og hvem lar jeg definere meg til å være akkurat den? Måten vi ser hverandre på, kan få avgjørende betydning for måten vi ser oss selv på.

Les Miserable. Intet mindre enn fantastisk!  Så mye flott musikk! Enten du ser den i New York eller på Youngstorget; imponerende kulisser, flinke folk! Og historien...den er sterk. Og jeg griper meg i å tenke: hva er det som gjør oss til den vi er? Hvem lar vi definere oss?

 

Toleranse vs intoleranse

Har du ikke har sett stykket, ha overbærenhet med meg – eller se enten filmen eller oppsetningen så fort du kan! – men her er litt forklaring: Hovedpersonen sliter med nettopp dette: Hvem skal jeg la definere meg? Er jeg en straffange med et fangenummer, definert av fangevokteren som er så opptatt av å følge loven at han blir en slave av den? Eller er jeg en person med et eget navn, definert av presten som meg for den jeg var, han som lot nåden vinne over uretten, og dermed sådde spiren til et nytt liv i meg? Hvem er jeg?

Av og til kommer det opp diskusjoner om toleranse og intoleranse, og på mange måter er også dette et tema i LeMiz. For hva er egentlig toleranse? Er det å godta alt og alles valg og trykke det til sitt bryst eller si at alt er greit, eller er det å møte ethvert menneske med respekt uavhengig av valg og verdier vedkommende måtte ta, samtidig med at man holder på sine egne valg og verdier?

 

Respekt og verdi

Presten i musikalen anerkjente ikke alt ved den tidligere straffedømtes liv, men han møtte ham med respekt og verdighet. Han opprettholdt sine egne verdier og holdninger, samtidig med at han var uten pekefinger. Han viste nåde, samtidig med at han løftet fram det han mente var sannheten. Han var på mange måter svært intolerant, men du verden så tolerant! Han gjorde det med en så stor dose av respekt at hovedpersonen ble forvandlet. Han hadde lært dette av den gamle Boka mange ikke lenger finner gyldig og avskriver som intolerant. Men verdiene formidlet i denne gamle boka er så absolutt gyldige fortsatt! Det er fra denne boka at ideer om likeverd er hentet, ideer om menneskeverd og frihet, ideer om toleranse.

 

En annen standard

Men også ideer om at det er noen standarder som er gode å følge. Ikke alltid lette å følge, det er så, men gode. Gode, fordi de er satt fram av ham som har designet oss. (For meg som tror på Gud gir dette mening; jeg forstår det kan høres meningsløst ut uten den troen). Men her er også ideer om at det er Gud som kan gjøre jobben i den enkelte til å la seg forvandle, slik den tidligere straffedømte i Les Miz lot seg forvandle. Og jeg tenker: det er ikke min jobb som kristent medmenneske å peke på hva jeg mener skal forvandles i min nestes liv. Men jeg tror det er min jobb å være tro mot mine egne verdier og hva jeg mener er rett og sant, samtidig som jeg møter mine medmennesker med kjærlighet og respekt, også de som mener noe diametralt annerledes enn meg selv. Og mens denne holdningen leves ut, vil jeg at det skal være plass til enhver i våre menigheter, enhver som ønsker å være en del av felleskapet, uavhengig av faktorer som ville kunne virke splittende.

 

Tillit

Som kristen ønsker jeg å ha såpass tillit til Gud at han er stor nok til at han kan peke på ting i den enkeltes liv – også i mitt eget – som trenger en forvandling. Jeg tenker: toleranse handler om sånne ting... om å se min neste som en person med et navn, ikke som en straffedømt med et nummer! Jeg ønsker å møte min neste med verdighet og respekt, også når han har et helt annet sett med verdier enn meg.

flere betraktninger