Støtt i stormen

«Stopp verden, jeg vil av!» Setningen sto på skolesekken til en venninne da jeg var yngre, og helt ærlig: Linda (14) skjønte ikke hva hun mente med utsagnet.

Nå har det gått mange år, og jeg skjønner mer og mer av hva det betød. For det er så mye som skjer. Det er så mye vondt som skjer! Det er så mye jeg ikke engang orker å forholde meg til. Kriger overlapper hverandre, den ene mer brutal enn den andre. Klima og demokrati er under press. Vi erfarer dyrtid og høye renter, og leser om jordskjelv og vulkanutbrudd. Og jeg har ennå ikke nevnt det som måtte være av utfordringer av personlig art.

Byggingen betyr noe

Vi har levd en liten uke i det nye året, og nyhetsbildet har til nå ikke blitt blidere enn i fjor. Verden ser ut til å rokkes i sammenføyningene. Hvordan skal vi greie å manøvrere i dette uten å gå helt til grunne? Er det mulig?

En av de skremmende tingene som nylig var på nyhetene, var jordskjelvet i Japan. Skjelvet rystet husene, mens menneskene holdt seg fast i hverandre eller ting. Problemet var bare at det de holdt fast i, rystet også. 

På nyhetene sa de at husene i Japan var bygget for å tåle ganske store rystelser, og myndighetene har lagt vekt på å ha retningslinjer som skulle sikre bygg i eventuelle jordskjelv. Bygningene skulle ha best mulig fundament. Da ville de kunne stå sikrere. Omfanget av skjelvet, selv om det var stort, ble heller ikke så stort som det ville ha blitt i en et land uten slike forhåndsregler.

Det betyr noe hvordan vi bygger husene våre.

Det betyr også noe hvordan vi bygger livene våre. 

Et støtt fundament

I Bibelen blir Gud beskrevet som klippen, den solide grunnvollen. Jesus blir beskrevet som hjørnesteinen. Som den som ikke kan rokkes, den som holder resten av bygget sammen. Betyr det at om jeg bygger mitt liv på Jesus Kristus, vil ikke mine omgivelser kunne rystes?

Jeg tror ikke det! 

For VI rystes enten vi lever med Jesus eller ikke. Men HAN VI BYGGER PÅ, står fast. 

Det er ikke jeg som ikke rystes, det er ikke min tro som ikke rystes, det er heller ikke mine omgivelser som ikke rystes. For alt jeg er og har, både kan og vil bli rystet, rett og slett fordi det er sånn livet er. Livet skifter. Livet ryster. Og av og til kan vi ønske at det hele bare kan stoppe, slik at jeg kan «hoppe av.» 

Borte i tåken

At Jesus kalles hjørnesteinen, han som det hele hviler på, gir meg håp. Både for de små kampene jeg selv står i, og for de store kampene som verden står i. 

Det gir meg håp for i dag, og det gir meg håp for 2024. 

Men det er ikke alltid jeg ser håpet like klart. Det blir liksom borte i tåken av nyhetsbildet og min egen hverdag. Da blir min bønn: «Gud, la meg mer og mer gripe dette, la meg mer og mer tro det, eie det, ta det til meg.» Bønnen er ikke ment som en virkelighetsflukt, men som en indre drivkraft til både å la det leve i meg, og til å bringe Guds gode nyheter videre til verden. Det kan blant annet skje ved å gi omsorg uten å vente noe tilbake, bry meg om min neste, dele av min overflod. På den måten tror jeg at både eget og andres håp vil kunne øke. 

Stormer kommer, fundamentet står fast

Jesus er hjørnesteinen. Han er som grunnfjellet som står fast. Det bør også bety at hans verdier og lære står fast. For eksempel det han sier i Bergprekenen, der han snakker om nettopp dette på en radikal måte: gå den ekstra mila, tilgi dine fiender, be for de som forfølger deg, elsk selv de som hater deg. Han løfter fram umulige standarder, og nok en gang må jeg takke ham for nåden og hans forståelse av hvordan et er å være menneske! For jeg klarer ikke å leve opp til hans standard. Men han sier nå engang det han sier, uavhengig av meg, og han løfter det fram som et ideal. Og så avslutter han med at de som lever etter det han sier, vil ha et liv som ligner på huset som er bygd på fjell, det som sto støtt gjennom stormen. Det var et hus som tydeligvis hadde et godt fundament og en stødig, selv om det garantert ble både vått og preget av stormen.

Stormer har kommet, og stormer vil komme. De vil kunne slite oss ut, skremme oss og smerte oss. Men midt i stormene, vil vi kunne erfare at hjørnesteinen, Jesus Kristus, står fast. Det ønsker jeg å klynge meg fast til i møtet med det nye året. Mulig du vil kalle dette for en trassig kjærlighet, en trassig tro. Funker det, også.

Godt 2024! 

 

 

 

Artikkelen står på trykk i Dagen 6.jan 2024

Flere betraktninger