Puls som gir liv

I flere år har vi vært på fjellet i vinterferien. Vi har leid en stor hytte sammen med en vennegjeng, bestående av både oss foreldre og våre mer eller mindre voksne barn. Det er utrolig fin tradisjon. Disse vinterlige dagene er som et pulsslag som kommer fast hvert år. En rytme. Sånn ble det ikke i år...#korona.

Jeg tror vi har godt av faste pulsslag i livet vårt, både med tanke på vårt fysiske liv, vårt sjelsliv, og vår ånd. Uten vår fysiske puls dør vi. Og på samme måte som kroppen vår trenger hjertets pulsslag for å holdes i gang, trenger vår også vår ånd pulsslag som holder troen levende. 

Slike «åndelige pulsslag» kan være bønn, lese i bibelen, å ha et felleskap med andre som tror, å være med og bidra, og det å lytte til eller utøve musikk. 

Men det trenger ikke være så ambisiøst! Stadige, små pulsslag som drar deg i den retningen du ønsker, er langt bedre enn en kjempeinnsats èn gang. Det er litt som å gå opp en sti: det blir ingen sti ved å gå der èn gang, man må gå der stadig. Så heia oss når vi gjør små ting på det jevne. Det er først når ting skjer på det jevne, at vi kan snakke om en puls. 

Puls i hverdagen

Å få slike pulsslag på plass i hverdagen, kan gi deg den rytmen du ønsker å ha i livet, og dra deg i den retningen du ønsker å gå. For de barna og unge som vokser opp og venner seg til disse pulsslagene, vil det bli lettere å finne en puls for sin egen del. Når de venner seg til å be, blir det lettere for dem å ha en rytme for å be selv. For eksempel. Det sies at de som vokser opp med slike pulsslag i sine barndomshjem, lettere vil finne en levende og varig tro for sin egen del. 

For mange kristne har kanskje gudstjenestelivet vært det som har vært hovedpulsslaget. Det har vært der man lever ut troen: Det er her man har fellesskap med andre, her man tilber Herren Jesus i lovsang, her man er med og har en tjeneste, her man ber, her man dykker inn i bibelen i form av å lytte til forkynnelse.

Så stengte landet ned.

Åndelig respirator

Dersom du inntil 12.mars 2020 hvilte hele ditt trosliv på gudstjenesten, fikk du et stort problem da pandemien traff. Det blir litt som å ha blitt holdt i live ved hjelp av en respirator som plutselig ikke lenger går. Jeg tror aldri at gudstjenesten var ment å være en åndelig respirator. Jeg tror heller den var ment som en vitamininnsprøytning eller en treningsøkt, noe som kunne inspirere til liv og aksjon resten av uka. 

Gjøre tro, ikke bare høre

Det siste året har vist oss at uventede ting kan skje. Kirker kan stenges, og fellesskap bli umulig. Det viste oss behovet for at hver av oss må ha en egen puls: jeg må finne ut av hva jeg trenger for min tro skal holdes levende, uten hjelp fra gudstjenestefellesskapet, men sammen med mine nærkontakter. Det er ikke alltid like enkelt...

Men tenk om kirken utrustet oss til dette! Tenk om kirken hjalp den enkelte å ha en egen bønnerytme i hverdagen, eller til å klare «å spise selv» av Guds ord. Da hadde vi vært vant med å gjøre tro, ikke bare høre om det. Da ville ikke en nedstengning vært en trussel. Da ville koronatiden i stedet ha blitt en forlenging av det vi allerede gjorde, kun avkortet med de pulsslagene som handlet om de fysiske treffene med andre mennesker. Da vil hver av oss hatt en hverdagsrytme for troen vår, og vi ville naturlig ha delt troen med de vi har rundt oss.

Bønn og bibel + latter og kjærlighet

Jeg tror at veien framover handler om å få dette mer på plass! Da vil barn og unge se og erfare at livet med Gud er et LIV, og ikke bare noe som skjer en time på søndag, og de vil med langt større sannsynlighet få en tro som varer livet ut. 

Pulsslagene gjør at troen holdes levende, gjør at troen blir et liv. Men vet du hva som gjør at disse pulsslagene får ekstra betydning for de som vokser opp? At dere har det fint sammen! At dere leker, ler, trives sammen og er glade i hverandre! Så senk skuldrene, hvil i Guds nåde og takk ham for hans nærvær – midt i leken og latteren. Det gjelder enten det er vinterferie, nedstengning eller helt vanlige dager! 

 

Flere betraktninger