Plass til en til
Noe av det beste jeg vet er å bli invitert til å sitte rundt et bord med gode folk. Mennesker som tar meg i mot, og som jeg kan ta imot. Der kan vi dele liv og tanker, følelser og meninger, ha et fellesskap der det er plass til hele mennesket, mennesker som har ulike måter å se ting på. Et fellesskap der det alltid er plass til en til.
Jeg tror de første kristne levde litt sånn. Det står om dem at de var sammen daglig, og at de møttes både i på tempelplassen og i hjemmene. I hjemmene spiste de sammen med oppriktig glede, de sang og lovpriste Gud, de delte med dem som trengte det – og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse. Hver dag! Det er noe med det å bli møtt, tatt imot, inkludert.
Det viser seg at gjestfrihet og et kjærlighetsfylt fellesskap er med på å vise barn og unge veien til Gud. Forskning viser at når et barndomshjem er fylt av det, kombinert med en hverdagsrytme der troen på Jesus deles og synes, så vil sannsynligheten for at den unge velger å fortsette å leve med Jesus større. [i]
Så ser vi av annen forskning (og erfaring) at mange unge velger troen på og livet med Jesus bort. Jeg har ingen enkle forklaringer på hvorfor det skjer, men jeg tror kanskje noe handler om dette med fellesskapet. For har vi plass til å romme hverandre? Har vi tid til å ha et åpent og gjestfritt liv? Bli med meg et øyeblikk ut av tiden: Jeg vil se for meg at jeg lever med de første kristne. Familien Davidsen nedi gata har invitert meg og familien på hverdagsmiddag. Alle som vil komme er bedt om å ta med litt hver, og jeg finner fram restene fra i går. Jeg setter det på langbordet hos Davidsen sammen med det de andre har tatt med seg, og til sammen utgjør det et raust og mangfoldig måltid. Vi setter oss rundt bordet, litt tilbakeholdne i starten; vi kjenner ikke alle. Men etterhvert slapper vi mer og mer av. Stemningen er god, avslappet, og hver og en i min familie blir sett. Jeg ser meg rundt, ser ansiktene som omkranser bordet. Der sitter gamle Maria, hun er alene. Der sitter Peter som alltid virker å ha en kjapp replikk på lur. Tvers over meg sitter Jakob, som har vokst opp med Jesus, men som først i det siste har blitt overbevist om at storebroren ikke var helt gal, slik han først trodde, men at han faktisk snakket sant!
Jeg ser for meg at mine barn sitter rundt bordet, de lytter like nysgjerrig som meg selv, på fortellingene som deles over maten. Vi hører Peter fortelle om sine fisketurer med Jesus, og Johannes forteller om hva Jesus betyr for ham. Jeg ser for meg at de yngste lytter til de som har levd litt lenger, og blir inspirert, de får forsterket troen på at dette med Jesus må være sant. Og når de hører gamle Maria fortelle om hvordan hun har erfart Guds trofasthet også gjennom de vanskeligste tidene, lytter de til erfaringen som sier: Gud er trofast og den samme, også i tider man ikke kjenner det.
Rundt slike bord, der gleden, men også sorgen, ja hele livets spenn, har plass, kan man erfare det Paulus skriver om til efeserne: når vi er sammen og deler liv og tro, kan vi oppleve at vi ser mer av både bredden og dybden, høyden og lengden, ja, vi kan kjenne hele Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Men da må vi gi plass til en til, både for å lære og for å dele.
På konferansen Gi Jesus videre som arrangeres i Kristiansand i november, er det nettopp dette med å gi plass til en til som er fokus. For hvordan ser det egentlig ut i mitt liv, sånn til daglig? Eller i menigheten? Eller i samfunnet som sådant? Tenk om vi klarte å gi plass til en til, også de vi ikke pleier å gi plass. Hadde vi da opplevd mer av det de første kristne gjorde, at Herren hver dag la til nye? Og ville vi ha sett at flere hadde fått et bredere, dypere, lengre og høyere bilde av hvem Gud er, slik at de kan oppleve at det er sannelig plass til dem, slik at de kunne si: «Kristus bor ved troen i hjertet mitt, jeg er rotfestet og grunnfestet i hans kjærlighet.»
Om vi lever dette utfordrende, men også så givende, livet, vil vi både kunne vokse for vår egen del, og ha noe å gi videre sånn at også flere kan få vokse i troen, akkurat som den de er. Fordi det er plass til en til.