Nattesyn

Vi går mot lysere tider, selv om nettene fortsatt er ganske lange. Men det er mye håp i lange netter. For det er da vi kan se langt, det er da stjernene kommer fram.

Siden vintersolverv har dagen blitt tre minutter og 20 sekunder lenger i snitt per døgn. Det betyr at når dette publiseres, har vi fått to timer og 50 minutter mer dagslys enn vi hadde til jul. Det går definitivt mot lysere tider. Likevel er det fortsatt nettene som er lengst, og her jeg bor vil det være slik en stund til. Men det er mye håp i lange netter. For det er i nettene at stjernene kommer fram.

Desillusjonert

Jeg tenkte på dette da jeg leste om Abram her om dagen, før han fikk det nye navnet «Abraham» av Gud. Det i seg selv er en oppmuntring, fordi det viser at Gud gir oss løfter før vi er helt klare for det. For det var mens han fortsatt hadde sitt opprinnelige navn at Gud gav ham løftet om etterkommere talløse som sandkornene på stranden (1.Mos 13,16).

Men det skjer ikke noe. Tiden går, og Abram er like barnløs som han alltid har vært. Nå har nok en kveld gått, og jeg ser for meg at han trenger luft. Jeg ser ham, der han går ut i den sene kveldstimen, tar opp en neve sandkorn. Mulig han ikke har fått sove, mulig han var plaget av anfektelser og spørsmål om hva det skulle bli med disse etterkommerne som var lovet. Med sanden rennende mellom fingrene, har han en dialog med sin Gud. Jeg ser for meg at frustrasjonen hans pipler ut, at han gir uttrykk for sorgen, fortvilelsen, når han sier «Jeg går jo barnløs bort!(...) du har ikke gitt meg noen etterkommere.» 

Realitet vs Guds løfter

Det jeg hører, er «Du har ikke gjort det du lovet. Hvor blir det av løftene dine!?» Selv om Gud hadde lovet at Abram skulle få mange etterkommere, og selv om Abram stolte på Gud, visste Abram det som likevel var et faktum: «Jeg får ikke barn. Jeg og Sara har levd sammen lenge nok til å skjønne det: vi får ikke barn.» 

Abrams realitet stemte ikke overens med ordene han fornemmet at Herren tidligere hadde sagt ham.

Og jeg kan kjenne meg igjen. Hvor blir det av løftene dine, Gud? Hvor blir det av «fred som overgår all forstand» eller dette levende vannet som skal «velle fram som en kilde i mitt indre» å skape et overskudd av liv i meg. I mørke tider kan jeg kjenne på alt annet enn fred og overskudd.  For å nevne noe. Jeg kunne nevnt flere ting. 

ForTROlighet

«Herrens ord kom til Abram» står det. Og jeg lurer: Hvordan visste du det var Herren, Abram? På hvilken måte hørte du ham? Var det lyd? En tanke? En fornemmelse? Fra å ha blikket festet på sandkornene som forsvant mellom fingrene sine, rettet Abram seg opp. Han fikk en innskytelse av Herren selv. «Se opp mot himmelen og tell stjernene». Så Abram løftet blikket denne sene kveldstimen, så stjernene. Begynte kanskje til og med og telle, men innså raskt at det var en umulighet. «Så tallrik skal ætten din bli», sa Herren. Abram trodde. Og ble regnet som rettferdig. 

Jeg lurer på om det var nettopp fortroligheten og ærligheten Abram viste mot Gud, som Gud på en særlig måte omfavnet. Det at Abram, til tross for sin erfarte virkelighet, fortsatte å vende seg til Gud, var en måte å leve ut sin tro på. Abram valgte å holde fast i løftet, selv om han på det tidspunktet var desillusjonert. 

Jeg tror Gud inviterer oss til å rope ut vår fortvilelse og frustrasjon, også når den opplevde realiteten ser ut til å være på kollisjonskurs med Guds løfter.  Det er når jeg er ærlig med mine følelser og opplevelser framfor Gud, at han kan møte meg. Om jeg forsøker på noe annet enn ærlighet, vil jeg ikke bli møtt der jeg faktisk er. 

Mørket lar oss se

Et dikt av Andre Bjerke avsluttes med  ordene «bare natten har verdensrom».

Det er i mørket vi kan se lengst. Det er først i mørket at stjernene blir synlig. Jeg kjenner på en lengsel etter å se langt. Jeg ønsker å se det Gud har for meg der framme, jeg ønsker å ikke miste løftene, stjernene, av syne.

Så er det sånn at det er de tingene som ligger lengst framme i pannebrasken, i lyset, som er mest synlig. For Abram var det barnløsheten. For deg og meg kan det være andre ting. Det som ligger rett foran meg, det som er i lyset, kan hindre meg i å se langt. Det kan liksom bli stående i veien. 

Må du la de tingene blekne, Gud, så de ikke forstyrrer langsynet. 

Må du la oss ha nattesyn, Herre, så vi kan se langt, så vi kan se dine stjerner, se dine løfter.  

Med dèt perspektivet er det greit at nettene fortsatt er lengre enn dagene.

«Se opp mot himmelen og tell stjernene...»

1.Mos 15, 5

 

 

Les flere betraktninger her