Kultivere for vekst

Mai! Her hvor jeg bor, har våren gjort sitt tydelige inntog. Varmen har vunnet, og det spretter på trær og busker.

I dag har jeg jobbet i hagen, og jeg har kommet dit i livet at jeg gleder meg over å kunne gjøre det. At det faktisk kommer spirer opp av jorda der jeg har sådd et frø for noen uker siden, og at jeg til og med skal kunne spise flere av de tingene jeg har sådd, gjør noe med meg. Jeg blir rett og slett grepet av mirakelet som skjer i det skjulte: noe får liv, begynner å vokse, slår rot – og når det blir varmt nok i omgivelsene, og planten selv er sterk nok, titter den fram fra jorda. Omgivelsene, i form av jord og luft, er kultivert til å ta imot veksten.

Hvordan kultiverer vi omgivelsene våre for veksten i oss selv og våre medmennesker? Hvordan kultiverer vi miljøet i og rundt kirkene våre, for at mennesker skal få vokse i sin tro?

Hva slags «jord» er det i meg? Og hvordan er jeg med å forberede jorda i mennesker jeg møter?

Invitert som du er

I Matteusevangeliet leser vi om da Jesus kalte disippelen som skulle bli husket som Matteus. Da Jesus inviterte ham med i følget sitt, het han Levi. Han var toller. Folk mislikte ham garantert. Det lå i sakens natur at han hadde sneket unna penger, snytt medborgerne i sin tjeneste for okkupasjonsmakten. 

Jesus inviterte ham inn som den han var! Han kalte Levi, ikke Matteus. I fellesskapet med Jesus ble han Matteus. Hvordan vet vi ikke. Det var nok andre i disippelflokken som reagerte da han ble med i gjengen. Ikke minst han som hadde tilnavnet «seloten», den radikale, politisk engasjerte som gjerne ville ha gått til væpnet aksjon mot romerne. Men også han ble invitert med uten betingelser. Og i møtet med og i fellesskapet med Jesus, levde disse side om side – og endringen skjedde. Uten det fellesskapet hadde de mest sannsynlig fortsatt sine liv, uten endring. 

Slippe folk til

Prestene ble også opprørt. Det står om dem at de murret over at Jesus spiste hos Levi og hans kolleger. Men det at Jesus lot disse «utskuddene» være en del av sine nærmeste medarbeidere, ble starten på en endring. Mest trolig skjedde den ikke over natta. Mest trolig levde de seg igjennom prosesser, de snakket med Jesus og lyttet til ham. Og gjennom det, over tid, kunne endringen skje. Spiren kunne titte fram av jorda og frukten kunne vokse fram når den var klar for det.

Sannsynligvis hadde det aldri skjedd om Levi var blitt hindret i å komme til Jesus i første runde! Og jeg tenker: vi må slippe folk fram! 

Uforskammet nåde

Jeg tror mange er livredde for å trå feil, for å åpne opp for mye. Og dermed blir man streng. Trang. Men kan man være for raus? Kan man være for nådig? Bibelen forteller at den fullkomne kjærligheten driver frykten ut! I tillitt til Gud kan vi være «uforskammet nådige» (og sånn sett ligne litt på Gud). I tillit til Gud kan vi stole på at Han vil røre mennesker, skape endring der det er nødvendig. Motsatt: om vi stenger folk ute fordi de ikke passer inn eller lever slik vi tenker ikke sømmer seg, hindrer vi andre å møte Gartneren.

Sunn vekst 

Tenk om kirken kunne blitt det stedet alle fant sin plass, både de som opplever at de hører til og de som faller utenfor, de marginaliserte. I boka «En kirke uten vegger» kaller jeg det for å  kultivere et miljø for vekst, når vi som kristent fellesskap lever slik at de rundt oss får mer og mer øyne opp for hvem Jesus er og ønsker å bli bedre kjent med ham. Det er Gud som gir veksten, men vi kan være med på å gjøre jordsmonnet  - miljøet - godt for et frø – et menneske – å vokse i. Jeg tror det er mye av meningen med det kristne fellesskapet. Men på mange måter har vi bomma! I stedet har folks inntrykk blitt at vi som kaller oss kristne og ønsker å leve med Jesus er kliss like, selvgode, sekteriske, og de tenker at vi tror på eventyr.

For alle slags frø

Vi er kanskje like (fordi vi ikke slapp alle salgs folk til) (Tilgi oss Gud)

Vi er kanskje selvgode, fordi vi tror vi er de som har «skjønt det», og dermed vet vi best. (Se i nåde til oss, gode Gud)

Men vi er ingen sekt! VI tror heller ikke på eventyr. Men det får ikke folk erfare før vi åpner opp for folk, også de som er annerledes enn oss selv, og kultiverer jorda for vekst. Først da kan frøene få de omgivelsene de trenger for å begynne å vokse og gro. Hjelp oss, kjære Gud, å leve slik at jorda kultiveres til å være et godt sted for alle slags frø å gro!

 

 

 

 

Flere betraktninger