Jeg er!

Å puste med magen, være trygg i seg selv, og oppleve at man blir tatt imot helt og fullt som den man er. En slik erfaring gjør noe med et menneske, og kan bety det store forskjellen.

Sist uke viste Dagsrevyen hvordan kvinner i Libanon brukte ufattelige mengder på skjønnhetssalonger. Det var ekstremt viktig for dem å beholde den ungdommelige skjønnheten lengst mulig. Og for de unge var det ekstremt viktig å finjustere de allerede vakre ansiktene sine. Men vi trenger ikke dra til Libanon for å høre om de samme tendensene. Også her på berget er det enkelte som legger igjen store summer hos skjønnhetsindustrien, det være seg fill-ins, suck-outs eller andre justeringer. 

Fordi du ER

Jeg har så lyst til å rope høyt til dem: kjære skjønne, vakre menneske! Ser du ikke hvor fin du er? Ser du ikke hvor underfullt vakkert du er skapt? Så har du kanskje ikke Barbie-nesen eller rumpa til en av Kardashian’sene. So what! Du har rumpa DI, og den er det all grunn til å være stolt av. Fordi det er deg. Og du er skapt på skremmende, underfullt vis av en Gud som elsker deg mer enn du kan fatte. Ikke fordi du har en perfekt nese, men fordi du ER! 

Dèt budskapet tror jeg vi trenger å høre alle sammen, ikke minst tror jeg de unge trenger det, både høre det, men også erfart gjennom møter med oss voksne. Men hva formidler vi til dem? Hva legger vi vekt på når vi møter dem? Hva er det vi løfter fram og spør etter i samtalen med dem? Utfordringen er herved gitt: reflekter gjerne over hva du spør om når du møter de unge. 

Tilhørighet

Det å fikse på kroppen, handler kanskje dypest sett om å bli akseptert som den man er. Men det trenger ikke gi seg utslag i å bruke penger i en skjønnhetssalong. Behovet for aksept kan også vise seg i kjøre den feteste bilen, dra på de mest særegne feriene, eller jobbe med de kuleste prosjektene. Slike ting kalles gjerne for identitetsmarkører. Identitet henger sammen med hva eller hvem man identifiserer seg med. Alle trenger vi å finne tilhørighet, et sted der vi kan være oss selv hundre prosent, og vite med hele oss at vi er akseptert. 

Finnes det et slikt sted? Finnes stedet der vi kan senke skuldrene og bare være? La det stå til, liksom?

Jeg tror det dypest sett finnes hos Skaperen, hos Vår Herre. Han som kaller seg selv Jeg Er. Han som ikke lar seg fange av et navn eller et bilde som begrenser.

En flik av Gud

Samtidig trenger vi alle folk! Vi trenger noen som kan vise oss hvordan Gud tar oss imot i praksis. Vi trenger «Gud med hud». Det betyr at vi kan være slike for hverandre som tar hverandre imot på en anerkjennende, bekreftende måte. Som gjør at den vi møter ikke får behovet for å flikke på nesen eller fylle ut leppene. Fordi de ser i våre øyne at de er gode nok som de er. Verdt å elske som de er. Men har de fylt ut leppene og endret på nesa, så møter vi dem uten fordømmelse! Om de erfarer å bli tatt imot uten betingelser, med alt de er - og ikke er, kan de oppleve noe av Guds ivaretagende kjærlighet. Når vi som hevder å kjenne Gud reflekterer en liten flik av hvem Gud er, kan vi vise noe av hans uforbeholdne kjærlighet til dem vi møter. Og gjennom det kan den andres indre bygges opp, bli trygg. Så trygg at hun eller han i neste runde kan elske både seg selv og andre, akkurat slik de er.

Men for å være til for hverandre på denne måten,  trenger vi alle å bli sett med det blikket. Hver av oss trenger å bli tatt imot uten betingelser. Bare bli elsket. Fordi vi ER. 

Et nytt navn

Gud kaller seg selv «Jeg er». 

Jeg er Guds datter. Det betyr at da jeg anerkjente mitt slektskap med Gud Far, og tok imot Jesu invitasjon inn i hans familie, fikk jeg et nytt slektsnavn: «Jeg er». Mulig dette ikke holder mål teologisk, men jeg vil likevel dvele ved tanken og leke litt med ordene. For med det slektsnavnet kan jeg senke skuldrene. Det forteller hvem jeg hører til hos, og det forteller meg at jeg først og fremst ER. Det handler ikke om å gjøre eller å eie eller å se ut som. Det handler om å VÆRE. I Guds, Jeg er’s, evige kjærlighet. Det gir meg tilhørighet. Og det gir meg retning. Jeg kan være Linda Jeg Er Andernach Johannesen. Med den ballasten i dypet av mitt indre, blir jeg, stykke for stykke, også i stand til å gi Guds blikk videre til andre. Og med det  kan jeg peke på Ham, slik at flere kan erfare det samme. 

 

Artikkelen sto på trykk i avisen Dagen 11.mars 2023

Les flere betraktninger her