Hvorfor tror du på Gud?

Det hender jeg får spørsmålet, og litt avhengig av tonen, pleier jeg å sette stor pris på det. Enda bedre liker jeg spørsmål a la «Hva tenker du om Jesus?» eller «Hvem er Jesus for deg?»

Slike spørsmål kan bidra til å åpne opp for gode samtaler, der vi kan lytte til hverandre med åpenhet og nysgjerrighet. Jeg tror slike samtaler kan gjøre oss klokere. De kan åpne opp for nye dybder, gi innsikter i både egen og andres måte å tenke på, i eget og andres syn på og forhold til Jesus. Så er det ikke alltid omstendighetene innbyr til det. Travelhet, privatisering av trosspørsmål, berøringsangst, en slags sjenanse overfor «de store tingene» - hva enn - kan hindre oss. 

Var han mer?

Jesus er en historisk skikkelse av betydning. Forskere ved Oxford University undersøkte nylig, ved hjelp av avanserte algoritmer, hvilke personer som er «verdens mest innflytelsesrike» gjennom tidene. Jesus kom på en klar førsteplass. Han er med andre ord en person vi ikke kommer unna. (I seg selv ganske besynderlig, tatt i betraktning at han var en håndverker fra det første århundre, som etterlot seg verken egne skrifter,  podcaster, prekener på YouTube e.l.!) Men var Jesus mer enn en betydningsfull mann? Var han mer enn et menneske? 

Ekstraoridnært

Jeg tror han var det. Jeg tror han snakket sant da han sa at han kom fra Gud. Løy han om det, var han, som Narnia-forfatter C.S. Lewis har argumentert, enten gal eller ond, og jeg har i så fall satset på feil hest. Men jeg tror ham. At han faktisk har levd, er hevet over enhver tvil. Så kunne jeg ha listet opp grunner til at jeg opplever det sannsynlig at han også ble levende igjen etter korsfestelsen. I seg selv, en uhyrlig påstand. Å forutsi sin egen død er nå èn ting. Men når du forutsier sin egen oppstandelse - og gjennomfører det! - er det temmelig ekstraordinært. Bibelen forteller at han spiste med vennene sine etter oppstandelsen. At de tok på ham, klemte ham. Han var med andre ord ikke et gjenferd. De var så overbeviste at de trosset alt av myndigheter og straff, og fortalte med stor frimodighet at Jesus levde. De var så overbevist, at ti av de elleve disiplene ble drept fordi de nektet å stoppe å snakke om det. For meg bekrefter det at det er svært sannsynlig at de snakket sant. Og jeg har satset livet mitt på det. Jeg er vokst opp i en kristen kontekst, noe som selvsagt har vært med på å prege meg, også i forhold til tro. Samtidig liker jeg å tenke at jeg har tatt et selvstendig valg, basert på det jeg skriver her. 

Hva har det å si?

Så kan man jo lure på: har det noe å si for meg i det daglige? Hva gjør det med livet mitt, liksom? Svaret på det er ganske omfattende, og er nok det som har gjort at jeg har holdt fast på det jeg lærte som barn. Jeg kan si litt om det. For det første gir det meg en opplevelse av tilhørighet: Jeg vet at jeg er skapt og villet av en Gud som elsker meg. Det definerer meg og gir meg en identitet som er dypere enn hva jeg presterer eller fremstiller meg som. Deretter gir deg meg en hensikt: Å vite at jeg er skapt i Guds bilde, er merket av ham, gjør noe med mitt syn på både meg selv og andre. Som mennesker har vi evnen til å gjøre godt, og jeg tror Gud selv har lagt det i oss,  til glede for både meg selv og andre. Og det gir meg en retning: Jeg vet hvem jeg går til når dette livet er over, det gir meg et håp som er større enn livet. 

Disse tingene opplever jeg frigjørende. Jeg kan rette ryggen, være fri fra skam, ha en dyp trygghet også når livet og mennesker ryster meg og verden ser ut til å ha blitt gal. 

Mer å oppdage

Men har jeg et bedre liv enn deg som ikke tror på dette? Jeg tenker: ikke nødvendigvis. Du kan ha et meningsfylt og rikt liv. Kanskje er du til og med mer fornøyd enn det jeg er av og til. Likevel er min påstand: det er mer å oppdage. For jeg tror for alvor at det er en dimensjon utenfor det fysiske, noe du har til gode å oppleve. Så er det ikke alltid så lett å sette ord på den opplevelsen; jeg skulle ønske jeg var bedre i stand til det. Men har du først opplevd den, er det som å få en forsikring i ditt indre at det er sant, en sikkerhet og trygghet på at det stemmer. Jeg liker å sammenligne det med Narnia-fortellingen, for å referere nok en gang til C.S. Lewis: garderobeskapet sto der hele tiden, men det var først da barna krabbet inn i det, at de oppdaget at det var en ytterligere dimensjon til tilværelsen. Og da de oppdaget den, var det umulig å ikke forholde seg til den. 

Det jeg tror på kan ikke bevises; til syvende og sist handler det om å velge å ha tillit til fortellingen om Jesus. Men når du først har erfart at hans kjærlighet og nåde er reell, at han kan gi deg en fred som overgår det vi forstår, at det sannelig er en «verden innenfor garderobeskapet», kan du ikke fornekte den.  Selv om jeg ikke alltid føler det, og selv om jeg også innimellom kan lure på om jeg bare fabler, finnes likevel dette udefinerbare, det som gir den indre vissheten. Det er vel det som kalles tro...

Takk for spørsmålet! Var det et svar som ga mening? 

 

Les flere betraktninger her