Hvem er hippie i 2023?

I dag har jeg vært på kino og sett Jesus Revolution. For en fin og sterk historie! Og tankevekkende. For hvem leter etter hensikt og mål i dag, uten at det er plass for dem i kirken?

Filmen Jesus Revolution handler hvordan Jesus-vekkelsen fikk sin start, da pastor Chuck Smith, pastor i en mer eller mindre døende menighet i California, tok imot hippiene som plutselig en dag rant inn dørene hans. Derfra beveget den seg over hele USA, og til slutt også til Norge. Selv husker jeg at pappa dro fra lille Skien fordi han skulle på en stor konferanse i Dallas, USA. Som en del av filmens avslutning, ser vi bilder fra nettopp den konferansen, Explo-72, og jeg kjenner på en stolthet over at min far var en del av det. Ja, mulig han også var med å ta noe av brannen derfra hjem til Norge, også, som den omreisende forkynner han var. Og det må ha preget meg, og faktisk mye av min oppvekst. Han kan ennå snakke varmt om det han hadde vært med på. (Det fikk også betydning for hvordan amerikansk gospel kom til Norge, men det er en annen historie.)

Hippie- og pastorpappa

Det fikk betydning for skolehverdagen min også: Jeg husker hvordan en av guttene i klassen forsøkte å erte meg for at han hadde vært der. Ryktet om pappas tur med hippiene hadde reist med ham hjem.  Med et hånlig flir forsøkte gutten å gjøre meg forlegen, da han med sin sprukne, prepubertale røst, sa: «Faren din har vært i Amerika med en gjeng med Jesus-hippier!» og så lo han rått. Vel, han lyktes bare delvis. Jeg husker jeg ble litt flau, men også at jeg ikke helt skjønte problemet. For var det noe å erte for? Det var jo bare stas at han hadde vært i Amerika. I dag, etter å ha sett filmen, kjenner jeg nok en gang på noe som kan minne om stolthet over at han var der. Stolthet, blandet med en glede. For tenk at han var der! Tenk at han var en av dem som åpnet opp for de som ønsket å møte Gud. Tenk at han ikke var blant dem som stengte igjen kirkedørene for disse barbente, møkkete og langhårete. Det er mulig han var en av dem; han var jo ikke akkurat gammel i 1972, og ut fra bildene å bedømme var ikke håret snauklipt. Men han var kirkevant, og det var nok av det slaget som stengte hippiene ute. 

Desperasjon og håp

I filmen ble det sagt at disse ungdommene var desperate i sin søken etter mening. De hadde søkt i det meste, uten å ha funnet noe å leve for. Men til slutt, når de fikk høre om Gud på en måte som de forsto og de fikk være seg selv, traff det dem i hjertet. De fant håp, de fant mening, fordi noen våget å åpne opp.

I filmen møtte vi også journalisten som dekket denne rare revolusjonen, noe som førte til førsteside og hovedoppslag i TIME. I en scene uttrykker skribenten: «Jeg vet ikke om det som skjer er virkelig eller ikke, men jeg ser at det gir ungdommene håp. Jeg ser både enhet og kjærlighet mellom dem, og det er akkurat det landet vårt trenger i en tid med så mye splittelser og hat.» (Sånn cirka sitert, etter min hukommelse.)

Jeg tror de fleste er enige i at vi trenger håp og mening minst like mye i 2023 som på 70-tallet. Jeg tror vi er enige om at også dagens mennesker leter etter håp og ønsker mening.  Men så er det som om vi mangler noen som kan formidle de gode nyhetene på et språk som de forstår og kjenner seg igjen i. Etter å ha sett filmen, undrer jeg på: hvem er dagens hippier? Hvem er det som stenges ute fra fellesskapet fordi de ikke passer inn, være seg i stil, form, uttrykksmåte eller andre ting? Min bønn er at Gud viser oss det! Min bønn er, slik pastor Chuck opplevde, at det en dag vil stå en som faller utenfor midt i blant oss, slik at vi kan se Jesus i den personen, og slik at den personen kan se Jesus gjennom oss. Det er mulig denne allerede står der, og jeg merker bønnen i hjerte mitt: Gud, la oss se med dine øyne! La oss se forbi ytre rammer, slik at du kan bli synlig og bevege deg fritt!

Ut av komfortsonen

Paulus skriver om noe av det samme. Han sier han er fri til å gjøre akkurat som han selv vil, egentlig, uten å følge den ene eller andre regelboka. Men han lar sin egen komfortsone være mindre viktig i møte med det å identifisere seg med hvem det skulle være, for om mulig å føre noen av dem til Jesus. Jeg opplever at Chuck Smith gjorde det. Han ble ingen hippie, men han slapp dem inn, elsket dem, slik at de så Jesus gjennom det. 

Må Guds Ånd vise oss hvem som er «hippiene» i 2023. Må Gud vise oss hvordan vi kan åpne opp og slippe mennesker inn i livene våre, slik at vi kan elske dem, se Jesus i dem og la dem se Jesus gjennom oss. 

 

 

Artikkelen ble publisert i Dagen 9..9.23

 

 

Flere betraktninger