Håp!

Det var gnistrende kald vinter. I løpet av noen dager opplevde jeg ting som minnet meg om hva som faktisk er viktigst her i livet. Jeg vil tegne tre av opplevelsene for deg her, som tre scener fra en uke som kunne vært når som helst, hvor som helst.

Scene 1: (over)

Glade barn, snø. Latter og snøballkrig. Røde roser i kinnene og våte bukser.  Barna som leker er på en slags SFO, latteren er hjertelig og glad, rosene i kinnene som rosene var i mine barns kinn da de som yngre lekte på samme måte. Forskjellen er at mens mine barn kunne gå hjem og varme seg og ta på tørre klær, går disse barna med disse klærne resten av dagen – ja, de legger seg mest trolig med de samme klærne, i en seng de deler med en eller flere andre, under tepper som ingen husker når ble vasket sist. For hvor skal man vaske sengetøy og klær når man ikke engang har innlagt vann?

Midt i dette mylderet av barn jobber blant annet Miss Lilia og Sergei, to trygge voksne som har viet sitt liv til disse barna og som gjør det de kan for både å hjelpe til med lekser, gi dem et varmt måltid mat hver dag, og ikke minst oppmuntre dem og se dem som de flotte ungene de er.

 

Scenen kunne utspilt seg hvor som helst i en verden av snø. Og den gjorde det. Dette hendte nemlig midt i en liten landsby i Moldova. Ute viste gradestokken minus 10 grader og vinterens kulde gnistret i lufta. Himmelen var høy og klar. Under denne himmelen tok jeg del enda to scener.

 

 

Scene 2:

En rasende hund glefser etter oss – heldigvis godt tjoret fast i en kjetting – idet vi går inn jernporten til eiendommen. Huset på tomta ser idyllisk ut på avstand, der røyken stiger fredfullt opp av pipa. Ved nærmere ettersyn ser vi at idyllen er en illusjon. Huset henger knapt sammen, tynget av mange års slitasje. Dørene er umulig å lukke skikkelig, og trappa inn til huset er vanskelig å gå opp uten å holde seg godt fast. I det vi åpner døren inn til huset, slår røyken imot oss, og varmen fra den store, murte vedovnen står imot oss som en vegg. Gulvet er et ujamt jordgulv dekket av tynnslitte tepper. Her, i huset med ett rom og tre og en halv seng, bor Octavian, 11 år, sammen med mor, far, tre halvvoksne brødre og to småsøstre. Octavian og minstejenta hoster stadig; det er vanskelig å si om det kommer av alle røyken eller av den strenge vinteren. Huset har ikke strøm, enda mindre innlagt vann.

Dette var også i landsbyen i Moldova. Tredje scene har utspilt seg over tid, på norsk jord, midt i Skien.

 

Scene 3:

Vi planlegger oppussing av huset. Badet er «helt krise» og trenger en alvorlig oppgradering. Kjøkkenet også for så vidt, selv om «krisa» er mindre der. Men når vi først er i gang… Vi sjekker Pintrest og kataloger, får tegninger og forslag på løsninger fra den ene leverandøren etter den andre. Det er litt gøy, litt slitsomt og tar veldig mye tid. Nylig var håndverkeren der, snart er vi gang og jeg gleder meg. Jeg vet jeg er et barn av min egen samtid og samfunn. Å møte menneskene jeg møtte i Moldova gjør inntrykk, og jeg kan kjenne på skam over at jeg av og til kan føle at jeg ikke er fornøyd med det jeg har.

 

Når det gode renner over

Det slår meg at jordgulvet Octavian går på hver eneste dag trolig ikke er så ulikt jordgulvet Gud selv ble født på. Han gjorde seg ett med og identifiserer seg med hvert eneste av disse barna som er født inn i en verden som oser av urettferdighet. Fordi vi med mer flaks lever på en slik måte at urettferdigheten opprettholdes. Det rare er at Gud identifiserer seg med oss også, og det slår meg at Gud ble fattig også for oss. For vi kan òg være fattige, om ikke på materielle ting, så på varme, medmenneskelighet, omtanke … nettopp det jeg så rant over i øynene til både Miss Lilia og Sergei; det de har tatt imot av Gud gjennom Jesus og som de sender videre daglig til barna i landsbyen de jobber.

Det gjorde inntrykk å se hva jobben deres betyr. At disse barna får rollemodeller som Miss Lilia og Sergei er med på å gi Ocatvian og de andre et håp og noe å strekke seg etter; det gir meg et håp.

 

Utgjør en forskjell

Lilia og Sergei er engasjert av Misjon Uten Grenser i Moldova, og arbeidet de gjør viser meg at det faddere i Norge og andre giverland er med og gir, kommer til nytte. Å gå fra Octavians hjem til Etter Skoletid, var som å gå fra mørke til lys, fra død til liv, fra dysterhet til glede … uten det tilbudet ville Octavians hverdag ha sett helt annerledes ut. Og framtiden mørk. 

DU kan være med på å utgjøre en forskjell. Midt i din hverdag finnes det mennesker som trenger nytt håp. Ikke slutt å tro på at det du gjør har en betydning! Ikke slutt å tro på at Han som selv ble fattig for at vi skulle bli rike, som forlot alt for at vi skulle finne hjem, som døde for at vi skulle finne liv. Han er også i stand til å gi deg håp, både for din egen del og for verdens!

For å se mer av Misjon uten grenser sitt arbeid, gå til www.mug.no

Også Misjonskirken Norge har arbeid blant de fattigste i Europa, gjennom sine kontakter blant romfolket i Romania. Du kan lese mer om det her.

Flere betraktninger