Frigjørende, ikke farlig!

Jeg tror på Gud. Den kristne Gud. De av oss som har passert 40 og som har vokst opp i Norge, har lært om denne guden i kristendoms-faget på skolen. Skjønt, jeg vet egentlig ikke om det er han jeg bekjenner i dag.

Den gud som ble fremstilt der, i “krist’en”, var en temmelig trangsynt, streng og grå gud, faktisk helt annerledes enn den Gud jeg siden har lært å kjenne. Dessuten krevde han at jeg måtte både like og pugge salmevers.

Er det krist-fagets “strenge-gud” som man husker fra skoletimene som samfunnet og mennesker rundt meg ikke vil ha, mon tro, når det ropes opp mot den kristne troen og man virker livredde for forkynnelse? I så fall så forstår jeg det, og jeg tenker: den gud vil ikke jeg heller ha.

Og jeg tenker videre: jeg skulle så gjerne ha tatt en kaffe med deg som har forkastet den kristne troen på dette grunnlaget; jeg skulle så gjerne ha hørt på hva du har å si. 

Frykt for forkynnelse

Nylig var det en sak i Rogaland der Klepp kommune ikke vil støtte fritidsaktiviteter i regi av det som kalles «konservative kristne». Også andre steder har det vært lignende saker, og begrunnelsen for avslag i støtte er at man er uenig i hva de kristne står for, og at politikerne frykter forkynnelse. Blant annet sto dette å lese om i Dagen 9.januar i år. 

I samme artikkel får kristenfolket støtte fra et muligens uventet hold, og jeg digger det! Det er Mimir Kristjansson fra partiet Rødt som tar til ordet mot politikerne. Selv om han ikke er enig med kristenfolket, vil han likevel ikke være med på muligheten til å overstyre noen ved hjelp av økonomiske virkemidler. Og jeg syns det er godt å lese! Og jeg undrer meg over hvordan oppegående politikere, lar frykten for det de ikke kjenner ta overhånd. 

Og jeg lurer: hva er det som gjør at man er så redd for forkynnelse? Hvorfor tror man at den er så ødeleggende?

Verdighet fra innsiden

Fakta er nemlig det motsatte: Forskning viser at det å ha et sunt trosfellesskap og en levende tro (ikke nødvendigvis kristen), er både helsefremmende og samfunnsnyttig. Jeg er fullt klar over at det finnes dysfunksjonelle, kristne miljøer (og andre miljøer, for den sakens skyld) og de må vi kjempe imot med nebb og klør! Jeg snakker ikke om dem. Det er heller ikke dem det er flest av. Derimot snakker jeg om sunne, kristne miljøer der man forkynner den Gud som Bibelen snakker om: Han som, da Han hadde skapt menneskene, så på dem og var overmåte fornøyd med dem! Siden den gang har Han elsket oss – og de av oss som har latt oss gripe av denne kjærligheten kan vitne om at den er gjennomgripende på en slik måte at den løfter oss opp fra innsiden. Den kjærligheten gjør at mennesket kan stå oppreist, med verdighet, selv når livet viser seg fra sine mørke sider. 

Reflektere kjærligheten

Noen av oss som har blitt kjent med denne bibelens Gud, har latt oss inspirere av ham, og har erfart og sett at livet han tilbyr langt fra er begrensende. Og fordi man har latt seg elske av Gud, har man hatt et ønske om å gi noe tilbake. En måte å gi tilbake på, er å gi hans kjærlighet videre til andre. Noen av dem som har gjort det, kjenner vi, alle sammen: mor Theresa, Martin Luther King, Nelson Mandela. Men de aller fleste av oss når ikke verdensberømmelsen. I stedet lever vi våre hverdagsliv og forsøker å reflektere denne Gud der vi er, i møte med dem vi har rundt oss. 

Det er nok av de som i dag ikke har en egen tro, men som likevel kan tenke tilbake på sine barndoms år der de var med i en eller annen kristen forening, og som kan fortelle at det var med på å gi merverdi til deres hverdag. Et eksempel kan du finne i et innlegg i avisa Varden 19.2.2017: (http://www.varden.no/magasin/en-kirke-pa-hvert-gatehjorne-1.1684023)

Helsebringende 

Og det er denne Gud, han som ER kjærlighet, han som ER liv, glede, oppmuntring, fred, HAN er det som forkynnes på arrangementer som mange nå frykter. Noen ganger forkynnes han med ord, andre ganger ved at lederne ser deltakere, gir dem ansvar, tar var på dem, bryr seg. Den slags er ikke farlig! Det er tvert imot livgivende og helsebringende! Det er med på å gi mening til menneskers tilværelse, enten man velger å selv ha en relasjon til Gud eller ikke. 

Derfor håper jeg inderlig at de som innvilger støtte til helsebringende foretak blant frivillige organisasjoner, vurderer det uti fra hvorvidt arrangementene er helsebringende, ikke ut i fra om det er forkynnelse eller ikke – slik deres egne kriterier krever. 

Jeg heier på alle som er med å fremme de gode tingene i vår verden. Jeg heier på fylkeskommuner og kommuner som støtter helsebringende foretak i landet vårt. Jeg heier også på andre som jobber for det samme – og jeg tror faktisk Gud også heier på nettopp det; han er en Gud som vil oss godt! 

 

Flere betraktninger