Fjellet og nåden
Av og til gjør livet at vi ønsker å flykte, enten fra oss selv eller noe annet. Det kan lede til et frigjørende møte med den unike nåden.
I sommer har vi hatt to uker i Nord-Norge. Og hvilken sommer det har vært der nord! To uker blant familie og venner, i en natur så overveldende at man kan bli svimmel (for så vidt helt naturlig på de høyeste toppene, når man er utstyrt med en god dose høydeskrekk...)
Så høyt oppe, med havet der nede, kan man lures til å tenke at vi kan ta på Guds trone.
Laura og fjellet
Jeg husker jeg så på «Huset på prærien» da jeg var lita. Det var favorittserien min, og selv om jeg syns storesøster Mary var penest, var det den mellomste Laura som var helten. Det var henne jeg, og mange med meg, identifiserte meg mest med. Jeg husker ennå godt den ene episoden: Laure var blitt borte, og alle lette etter henne. Uten at de visste det, hadde hun flyktet til en fjelltopp i nærheten, gråtende, fordi noe var gått galt. Hva det var, husker jeg ikke, men jeg husker ennå fortvilelsen hennes. Da hun etter mye drama til slutt ble funnet, fortalte hun gråtkvalt om hvorfor hun hadde gått så langt, så høyt: Hun ville hun komme så nær Gud som det var mulig å komme, etter det som var skjedd med henne.
Ut fra Lauras tankegang, var jeg nærmere Gud i sommer enn på lenge, da jeg var på disse toppturene i nord. Jeg tror ikke det stemmer. Jeg tror Gud er like nær meg som min pust, enten jeg er i det høye eller det lave. Men jeg tror Laura har rett i at vi kan løpe til ham med hva det enn er som plager oss, enten det er vår egen synd, eller andre synd mot oss. Eller noe helt annet.
Jesus og kvinnen
Denne uken var jeg på Arendalsuka, der jeg blant annet møtte Peder Kjøs til samtale om Jesus, slik vi to har gjort mange ganger de siste par årene. Vi snakket blant annet om hvordan Jesus møtte kvinnen ved brønnen: han lot henne være helt åpen med sine sår, sin sorg, sin synd, sin skam – og han tok henne imot. (I følge Peder Kjøs forløp samtalen omtrent slik de kan være en vanlig dag på en jobben for en psykolog 😉 )Men i tillegg til å være en god terapeut, tilbyr Jesus noe mer: et nytt liv, og han sammenligner det med å ha en kilde av levende vann på innsiden. I den kilden ligger tilgivelse, frigjøring, oppreisning.
Mennesket og Gud
I samme arrangementet i Arendal snakket Peder også med pinsebevegelsens leder, Øystein Gjerme, om synd: «Hva er synd, og finnes innholdet i begrepet selv om vi ikke lenger snakker så mye om det?»
På mange måter tenker jeg at «synd» koker ned til det å gjøre seg selv til Gud. «Spis, og dere vil bli som Gud», sa slangen til Eva (1.Mos 3,5). Men vi er ikke skapt til å være Gud. Vi er skapt til å være mennesker som ligner ham, ja, men vi skal få slippe det store ansvaret det er å være noe annet enn et menneske. Når vi gjør oss selv til Gud, går det sjelden bra, og konsekvensene kan bli fatale. Vi sårer oss selv, vi sårer andre. Dette vil Jesus fri oss fra, forteller Bibelen. Han frir oss fra oss selv, slik at vi kan senke skuldrene og være hele mennesker. Og når vi tar disse dårlige valgene våre, eller andre tar dårlige valg som sårer oss, tar han oss imot uansett. Derfra vil han tilgi oss, reise oss opp, og hjelpe oss til å gå videre med oppreist rygg. Det er nåde!
Oss og nåden
Da de fant Laura på fjellet den gangen, var gjensynsgleden stor. De som elsket henne, hadde lett lenge. Nå tok de henne i armene sine, lot henne gråte ut og bli tatt imot. Laura opplevde hun nåden. Og Linda 10 år satt foran TV’en og skjulte at hun gråt; det føltes flaut. Men tiåringen jeg var ble berørt av nåden som ble formidlet i den scenen, slik jeg fortsatt kan bli berørt av dette unike som kalles nåde. Jesus tilbyr oss det. Og har vi selv fått en smak av den, tror jeg vi i større grad kan gi den videre til andre.
Slik kvinnen ved brønnen ble berørt og forvandlet av måten Jesus tok henne imot på, tror jeg hver av oss blir berørt, når vi møtes med nåde og kjærlighet, også når vi har forsøkt å leke Gud.
Johannes 4, 14:
Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, bli i ham(og henne) en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.
Les flere betraktninger her