Et nytt antrekk

Det er færre kristne i landet og troen har blitt mer privat. Det er to av de religiøse trendene i Norge. Hva om vi som tror vurderte å ta på oss noen nye "klær". Kanskje hadde det gjort noe med folks holdninger til den kristne troen.

Nylig hørte jeg Pål Repstad (professor i religionssosiologi ved Universitet i Agder) snakke i NRK P2 om religiøse trender i Norge. Ikke overraskende fortalte han at det er færre kristne i landet vårt nå enn tidligere, mens antall muslimer øker. Samtidig sa han at troen har blitt mer privat. Og jeg tenker: den kristne troen har blitt mer privat. 

"Muslimkristen"

For noen år siden sa en kristen venninne til meg: «Jeg vil egentlig være en sånn muslim-kristen.» Jeg skjønte ikke hva hun mente, og hun forklarte: det er å være like tydelig og naturlig kristen som de muslimske kvinnene hun kjente var muslimer. Og nå skjønte jeg hva hun mente: Mens man på lang avstand kan se at en kvinne er muslim, rett og slett på grunn av klesplagget hun bærer, skal det mer til å gjenkjenne en kristen kvinne på gaten.

Jeg mener ikke at vi skal begynne å endre klesstil, eller at vi skal måtte gå med bestemte plagg. Men hva med å kle oss i det som Paulus oppmuntrer til i Kolosserbrevet 3: «Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige (...).» 

Fra innerst til ytterst

Hvordan ser det å være kledt i inderlig medfølelse, godhet, mildhet, ydmykhet og tålmodighet? Dersom inderlig medfølelse er undertøyet mitt, det som er nærmest kroppen min, hjertet mitt, ville jeg se på andre mennesker med større empati. Jeg ville forsøke å møte dem der de er, og lytte til deres fortelling, uavhengig av om de var like meg eller ikke. Dersom godhet og mildhet var skjorta mi, ville jeg ha omtanke for dem jeg møter, enten det var mennesker jeg kjente fra før eller ikke. Dersom buksa mi var ydmykhet og tålmodighet, ville jeg strekke meg lenger, jeg ville ikke alltid trumfe igjennom mine egne meninger, og jeg ville søke den andres beste mer enn mitt eget. 

Men i følge Paulus er jeg ikke helt ferdig kledt ennå. Jeg mangler prikken over i’en, det som gjør antrekket til noe helt særegent, og som holder det hele sammen. For over alt dette som allerede er nevnt, utfordrer han meg til å kle meg i «kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkomment». Det er som om det hele faller litt sammen, om ikke alt holdes sammen av en grunnleggende kjærlighet. En kjærlighet til Gud og til nesten. Og jeg er overbevist om at den kjærligheten begynner hos Gud. Når jeg slipper den til i eget liv, og lar meg elske av ham, akkurat slik jeg er, blir jeg i bedre stand til å elske min neste, slik Jesus ber meg om.

 

Konsekvenser

Å være kledt slik, det hadde vært antrekket sitt! Da ville andre kunne se at min tro får konsekvenser for hva jeg «har på meg», noe som igjen ville få konsekvenser for mine valg. Da ville jeg kunne leve på en måte som berører min neste, hva enten denne tror som meg eller ikke, lever som meg eller ikke, mener som meg eller ikke. 

En sånn kristen vil jeg være. En kristen som snakker naturlig om troen min, som lever ut verdiene jeg har lært gjennom å kjenne, lese om og leve med Jesus, som elsker Gud og min neste, som ønsker å formidle hvem han er til dem jeg har rundt meg. Ikke på en brautende måte, men lyttende og nysgjerrig, så jeg kan møte min neste fullt påkledt, med både ydmykhet, mildhet og kjærlighet på plass. I slike møter ser jeg for meg at både jeg og mine medmennesker ville ha oppdaget at det er langt mer tro der ute enn man først skulle anta. Men da må vi våge å gjøre troen litt mindre privat. 

Det er sagt at nordmenn ønsker et land uten noen form for religion. Jeg tror imidlertid at dersom vi som ønsker å følge Jesus «kler oss rett», kan det hende at de religiøse uttrykkene blir mindre uønsket. Ja, det kan til og med hende at vi vil kunne vise hverandre mer av hvem Herren Jesus faktisk er, slik at flere vil kunne se ham tydeligere, og ønske å lære ham å kjenne.

 

Artikkelen sto først på trykk i Dagen 6.nov 2021

Les flere betraktninger her