Et helt menneske

I høst har vi kunnet se dokumentaren fra den svenske menigheten i Knutby der alt gikk så aldeles galt. Det har fått til å lete fram en artikkel jeg skrev i forbindelse med at filmen «Disco» ble publisert. Det at mennesker blir styrt av andre, påført skam og skyld av ledere, og blir utsatt for andre uhyrligheter, hører ikke hjemme noe plass!

For overgrep skal ikke tolereres, verken mot voksne eller barn. Ikke under noen omstendigheter. Ei heller åndelige overgrep! Ingen skal ikke skremmes til å følge Gud, og i særdeleshet ikke de minste. Å formidle Gud ved hjelp av skremselspropaganda er ikke Guds måte. Jesus, mitt største forbilde, elsket barna og de flokket seg om ham. Når slike historier likevel dukker opp fra tid til annen, viser det hvor viktig det er å aldri slutte å kjempe for de minste blant oss! 

For fanatisme, enten den er politisk, religiøs eller annen, er farlig. Alt som innskrenker en sunn utvikling av et menneskets «jeg» er farlig. Å påføre en annen skam pga noe som blir gjort eller ikke gjort, kan være farlig. 

 

Å være seg selv

Av og til blir slike overgrep nyhetssaker, og familiære oppgjør blir tatt i offentligheten. Det er vondt å være vitne til, men enda vondere for den som er offer i saken. Det som imidlertid er bra med det, er at debatter om hva som kan finne sted i lukkede rom, ser dagens lys. Når urett skjer mot barn eller andre forsvarsløse, MÅ det fram i lyset. Og jeg har lyst til å rope det ut: den Gud jeg kjenner, han som Jesus var det perfekte bilde av, er lysår unna det jeg hører om i denne debatten! Den Gud jeg kjenner elsker menneskene han har skapt, og han lengter etter å gjenreise vår verdighet. Ikke minst elsker han barna, og har skapt hver av oss som barn – i sitt bilde. Og han ber oss om å gjøre som ham: bli menneske! Han inviterer oss til å leve i en relasjon med ham der vi kan være oss selv fullt ut, med våre svakheter og styrker. Og han inviterer oss til å gi ham de tingene vi strever med, så han kan gjenopprette det som måtte være skadet i oss, påført oss av andre eller av oss selv. 

Når mennesker påfører et annet menneske sår, og gjør det i Guds navn, ja, da tror jeg Gud gråter! Både over og med den som blir påført smerte. Og over den som utfører ugjerningen. Jeg tror Gud gråter over hvordan menneskene har misforstått hvem han er. Ikke fordi han er misforstått; han tåler såpass. Men over at slike misforståelser stenger for at menneskene skal få se hvem han faktisk er - og hvordan han er. 

 

Sunn vs farlig!

I slik saker hører man ofte om at mange har blitt påført skam og skyldfølelse, noe som har ført til at frykt blir en stor skygge i livet. Men Bibelen sier at den fullkomne kjærligheten driver frykten ut! Gud Far ser oss inn i øynene med de mildeste øynene du kan tenke deg, og sier «Pust ut! Jeg vil ikke annet enn å være god mot deg, og å hjelpe deg videre i livet! Hvorfor, sier du? Fordi jeg elsker deg!»

Det er mulig du har opplevd overgrep eller andre negative ting i Guds navn. Jeg har behov for å si: det var muligens onde, kanskje uvitende, mennesker som påførte deg det, ikke Gud! 

Når menigheten blir et farlig sted å være, er den langt unna Guds tanke! Menigheten var ment å være det sunneste og tryggeste stedet et barn kan vokse opp, og jeg er overbevist om at når den fungerer slik Gud tenkte, er den lokale menigheten verdens håp.  Når den ikke fungerer slik, er bare trist! 

 

Real 

I over 12 år jobbet jeg som barne- og familiepastor i en lokalmenighet, og en av menighetens verdier er «Real». En litt rar verdi vil mange si, men den er så viktig! Den kan være krevende og av og til ganske vanskelig, men SÅ viktig, fordi den hjelper oss å snakke sant om livet og sant om Gud. For om menigheten ikke har plass til at folk skal kunne være seg selv med alle sine prosesser, tanker og undringer, bidrar menigheten til at rommet rundt Gud blir altfor lite. Ja, faktisk gjør man Gud selv liten. Men Gud er alltid større! Større enn meg, enn de systemene jeg representerer, enn mine utfordringer. Og han rommer hele meg. På godt og vondt. 

 

Elsket for den jeg er

Et søndagsminne fra tiden før korona: Jeg dro til gudstjenesten som jeg pleide. Da jeg kom, var det så vidt jeg fikk plass; nok en søndag mysset det av liv og røre i kirken, og denne gangen skulle barnekoret synge. En av deres «store hits» er sangen «Elsket for den jeg er», en sang de alltid har sunget av full hals! For det er dét som er sant: de – og du – er elsket for den du er! Det handler om å formidle Guds kjærlighet som setter fri, som er sunn, som gjør hel. Det kan kun gjøres ved å elske, ikke ved å skremme! 

 

 

Flere betraktninger