Er løpet kjørt for kristendommen?

Det var overskriften 24 ulike personer fikk da vi ble invitert til å bli med på en podcast fra Kulturplot. Her var både teologer, biologer, kristne og ateister - og sånne som meg: en halvstudert, kristen praktiker. Her kan du lese mitt innlegg. Nederst på siden finner du linker til podcasten.

Er løpet kjørt for kristendommen?

Det kan se sånn ut. I hvert fall om vi kun ser på statistikkene i vår del av verden: Alle de som faller ut av troen. Og alle de som aldri faller inn i troen. 

Ser vi på samfunnet rundt oss, er det som om Gud ikke er på radaren til folk flest. Trenger man hjelp, er kirken og Gud det siste stedet folk henvender seg til. Tro – og kanskje særlig den kristne troen – blir ansett avleggs, som et gufs fra fortiden. Så da er det kanskje ikke så rart at man lurer på om ikke løpet er kjørt for kristendommen.

 

Kjernen

Noe av kjernen i den kristne troen er troen på en Gud som elsker sin skapning, og som viser det ved å selv bli mennesket Jesus Kristus. Og jeg tror dette er sant: at Gud Far elsker alle sine barn, enten de kjenner ham eller ikke. 

Jeg tror det er noe alle trenger å høre. Til alle tider, men ikke minst i vår tid, der individet selv må definere både seg selv, sitt eget liv, sin egen sannhet. Det er en stor oppgave. Det er krevende! Følelsen av å være alene om dette store, kan overmanne, kan gjøre at vi kan miste dette at vi står i en større sammenheng. Det kan skape ensomhet, meningsløshet, en følelse av å ikke få det til. Begrepet «prestasjonssamfunnet» kan romme så mye, bl.a. dette.

 

Mer robust

I den kristne troen møter vi den treenige Gud. I dette møtet kan vi erfare at vi er uendelig verdifulle, uavhengig av prestasjon, at vi er elsket, ønsket og villet, akkurat som den vi er. Når denne sannheten får slå rot i et hjerte, vil vi kunne tåle så mye mer. Vi vil kunne bli mer robust i møte med livet som det er.

I vår tid kjenner mange også på en usikkerhet med tanke på framtiden. Ikke uten grunn. Vi kan vel alle kjenne på det i ulik grad, og stikkord er 

• krig på vårt eget kontinent, 
• klimakrise, 
• utbytting og utnytting av mennesker og natur, 
• en økonomi som er usikker... 

I tillegg er det alt som foregår på mikronivå, i våre personlige liv:

• sykdom,
• relasjoner som er krevende
• høye strømpriser og dårlig økonomi
• osv

 

Håpet

I den kristne troen er håpet vesentlig. Håpet om at godhet og rettferdighet en dag skal seire. Håpet om at dette livet ikke er alt. Håpet om at død og katastrofe ikke har det siste ordet. Og nettopp dette håpet gjør at vi kan stå støtt også i urolige tider. Vi kan kjenne på uro, ja, men likevel bevare en tro på fremtiden, også når vi ser at kloden strever. Dette håpet, OG troen på at Gud elsker sin skapning, er med på å gi kraft og pågangsmot til å kjempe for å bevare kloden, kjempe for det gode, stå opp mot urett.

I vår tid, der fremtidstroen er liten for mange, kan det kristne synet på verden gi mennesker det håpet de trenger, for dagen i dag, OG for morgendagen.

Det er mye snakk om klima for tiden – med rette. Vi har nettopp fulgt med på klimaforhandlingene i Egypt, og vi håper vel alle at verden skal klare å ta noen grep. I våre dager snakker «alle» om at det er nå slaget står, enten de er generalsekretær i FN eller heter Gro Harlem Brundtland. Politikere, klimaforkjempere og folk flest har fått det vi kan kalle «endetiden» det på sin agenda.

Her tror jeg vi som er kristne må begynne å våge å si noe. I mange år tror jeg vi har vært litt redde for å snakke om det vi kan kalle «endetida», og det er det sikkert flere grunner til. Men jeg tror vi trenger å sette ord på det kristne fremtidssynet igjen. For det er en forskjell på det almene fremtidssynet og det kristne. For: i det kristne synet er det ikke katastrofen som får det sist siste ordet. I det kristne verdensbildet vinner livet over døden – også når det gjelder dette. Det gir meg håp. Og jeg tror det også vil kunne gi håp til mange flere i vår tid.

Jeg tror med andre ord at den kristen troen har noe for seg, både for livet her og nå OG for framtiden, evigheten. Likevel velger altså mange dette bort! Hvorfor det?

 

Hva vi formidler

Jeg tror ikke det er Gud det er noe i veien med. Jeg tror heller ikke det er noe i veien med de som velger ham bort. Men jeg tror vi som kaller oss kristne gjør lurt i å se på hva vi formidler og hvordan vi gjør det.

Jeg sa innledningsvis at noe av kjernen i den kristne troen er en Gud som elsker sin skapning, og som viser det ved å selv bli mennesket Jesus Kristus. Jeg tror ikke vi kristne alltid får fram den kjernen. Jeg tror rett og slett vi må bli bedre på  å formidle Jesus, og ikke alt mulig annet. Ikke et sett med meninger. Ikke en politisk agenda. Ikke en bestemt måte å kle seg på eller oppføre seg. Men Jesus fra Nasaret:

Han var en historisk godt bekreftet mann som levde tidlig i det første århundre. Det er også et historisk faktum at han ble drept ved korsfestelse, og at liket aldri ble funnet.  Der er vi ved et viktig punkt: liket som aldri ble funnet. Den kristne troen står og faller på at grunnen til at det aldri ble funnet, er at han sto opp igjen fra de døde.  Og det er her mange faller av og avskriver det hele som eventyr. Ikke så rart, for folk står ikke opp fra de døde. Med mindre de er Gud.

Historiske kilder forteller at flere hundre så den oppstandne Jesus. Hans nærmeste disipler og venner så ham, tok på ham, spiste med ham, og var etterhvert ikke i tvil: Jesus hadde stått opp fra de døde. Ingen andre enn Gud kan overvinne døden. Ergo: Jesus kunne ikke være noe annet enn den han sa han var Guds Messias. Mange av dem ble drept som følge av sin overbevisning – de kunne ikke nekte for noe de visste var sant. 

 

Å formidle den oppstandne

Tilbake til 2022: 

Det er ingen tvil om at bildet vi gir av Jesus til tider er uklart. Folk ser ham ikke. I stedet ser de kristne som er uenige. Som diskuterer teologiske finurligheter mens vi slår hverandres argumenter i hjel på til tider ufine måter. Tenk om vi heller kunne enes om at vi er uenige om enkelte ting, men enige om dette viktigste: at Jesus, Guds sønn, lever, og han søker å finne ethvert barn av menneskeslekta.

Om vi som er kristne var tydeligere i å formidle Jesus, og ikke alt mulige annet, tror jeg flere ville kunne se at den kristne troen gir håp, gir tro, gir liv og mening.

Jesus ba om nettopp dette: at vi som følger ham skal være ett. Jeg tror ikke han mente at vi skulle se likt på alt. Det er ikke mulig, fordi vi er mennesker som står på ulike steder. Og hvordan man ser en ting, avhenger av hvor man står. Å være ett handler om å stå sammen i kjærligheten til Kristus, og anerkjenne at vi ser ting ulikt.

Hvorfor ba Jesus om dette?
Han ba om at de kristne er ett, FOR AT verden skal tro at han var sendt av Gud, og at Gud elsker dem. Han visste at om vi som følger ham er ett, ville han tre tydeligere fram for folk, og flere ville se ham .

 

En Gud for alle tider

Nylig snakket jeg med en venn som ikke har et kristent ståsted. Han kaller seg ateist. Han fortalte meg at han har valgt å tro på fremtiden. I den grad han ba, så var det til fremtiden: "Kjære fremtid, stell godt med oss." I så måte har han mer tro enn meg, for fremtiden som sådan kan se mørk ut, og den virker ikke særlig nådig. 

Min kristne tro peker på en fremtid som er lys, full av håp, til tross for tider som kan være røffe. Og jeg tror fremtiden har et navn! Det navnet er Jesus Kristus, og jeg tror han vil stelle godt med oss, også gjennom tøffe tider! 

Jeg tror ikke at løpet er ikke kjørt. Den kristne troen har en framtid! 

Jeg har nå sagt litt om at vi kristne bør pusse støvet av hvordan vi formidler Jesus. Men det er ikke det som gjør at den kristne troen vil vare ved. Det er ikke fordi vi kristne blir bedre på kommunikasjon eller fordi vi vrir på evangeliet for at det skal tilpasses vår samtid. Det er heller ikke fordi jeg klarer å snakke overbevisende om Gud. For dette handler ikke kom meg, eller om de kristne. Dette handler om Gud.  

Jeg tror at den kristne troen har en framtid fordi Gud er en Gud for alle tider – også vår tid.

 

Innlegget kan høres i podcasten Plottet, utgikk av KulturPlot. Du kan høre episoden her. Episoden starter med et møte med jazz-musiker Lise Hvoslefs. Mitt innlegg starter etter ca 14 minutter

Om du vil høre debatten mellom meg selv og tre av de andre deltakerne, er den her. Den episoden starter med et møte med artist Terje Formoe, deretter er det et innlegg av skribent Alv van der Hagen, før selve debatten starter, ca 22 minutter uti.

 

 

 

 

 

Flere betraktninger