En kirke uten vegger

Da verden stoppet opp i mars 2020 var det som om kirkeskipet mistet sin motorkraft, og vi måtte heise seil for å komme videre. I hvilken retning blåste vinden - eller Ånden - oss? Kan det være at vi som kirke kan føres i retning av essensen i det å være kirke?

Mange uttrykte frustrasjon over alt som stengte da pandemine rammet Norge i mars 2020. Også kirkene kjente på frustrasjonen over nedstengningen. Men hør: Kirken har aldri stengt! Kirken kan ikke stenge. Man kan riktignok stenge et kirkebygg, men Kirken? Nei. For kirken er langt mer enn et bygg, den er noe helt annet enn et bygg. For kirken er fellesskapet. Kirken er hver den som tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. Og med det som plattform, kan man ikke snakke om at kirken stenger. 

Et kritisk blikk

Dersom du er en av dem som tror på Jesus, er jeg ganske sikker på at du er enig med meg. Ikke minst gjelder det alle dere som leder en menighet på en eller annen måte. Likevel vil jeg rette et ørlite kritisk blikk på hvordan vi jobber. For selv om vi vet at det aller viktigste er relasjonen vår til Gud og til hverandre, førte likevel praksisen vår til at det var programmene våre vi opprettholdt da krisen inntraff. Vi kjørte på med streamede tilbud av ymse sort, mens mange av oss satt hjemme i stuene og så på skjermene våre. Eller vi droppet ut. 

Et fellesskap uten vegger

Og nå er vi der igjen ... Takket være omikron-varianten av koronaviruset, må vi igjen begrense antall nærkontakter og unngå å samle store folkemengder. Jeg håper vi som kirke tok lærdom av forrige runde. At vi ikke igjen snakker om at kirken har stengt, selv om vi savner gudstjenestene der vi er samlet. Men kirken er et fellesskap uten vegger. Vi er ikke avhengige av bygget, og vi kan være kirke uansett omstendigheter.  Hva om vi begynte å rigge kirkens liv utfra dette også i tider uten pandemi? Hva om vi tok på alvor hva kirke egentlig er, ja, lot oss inspirere av de første kristne? De hadde ikke engang noe bygg å samles i, likevel hadde de fellesskap – og de vokste! Bibelen beskriver fellesskapet deres og sier at de møttes i hjemmene og på tempelplassen – eller torget, kafeen og skogen om du vil. Og der delte de liv, der snakket de om hvordan de hadde det, om hva Jesus betydde for dem. Der tilba de Herren Jesus, der ba de sammen, lo og gråt. Og hver dag ble mennesker frelst, forteller Bibelen videre. Uten et eneste kirkebygg.  

Teori og praksis

I boka «En kirke uten vegger» skriver jeg om hva vi kan lære både av de første kristne, og av ny forskning som viser hva som er viktig for at de unge (og vi alle) skal få en tro som varer gjennom livet. Og vet du hva? Det er ingen ting som krever at vi møtes i et stort bygg! I boka inviterer jeg leseren til å stille noen spørsmål ved måten vi driver menighetene på. Ikke for at vi skal stoppe å ha gudstjenester, det skal vi selvsagt fortsette med det så fort det er mulig. Men jeg tror vi har godt av å reflektere over hva vi hva vi prioriterer i den daglige driften av menigheten. For selv om vi dypest sett vet hva det vil si å være kirke, fører praksisen vår oss ofte bort fra essensen.  

En kirke der vi er

Og nå er vi altså her igjen. Nok en gang må vi unngå å møtes så mange av gangen. Men vi har alle noen nærkontakter. En eller flere vi kan være kirke med. For vi trenger ikke flere enn to for å være sammen i Jesu navn. Da har han lovet å være midt iblant oss, og da er vi kirke. Det kan skje i hjemmene. Det kan skje på tur. Det kan skje over kaffe midt i byen – med en meters avstand riktignok. Men når vi er sammen og deler åpent om livet og inkluderer Gud i samtalen, da er vi kirke. Når vi bryr oss om hverandre og er til for hverandre, da er vi kirke. Når vi lever ut vår kjærlighet til Jesus og til vår neste der vi er, kan vi være en kirke uten vegger. Akkurat slik han inviterte oss til og som de første kristne gjorde med den største selvfølgelighet.   

For neste generasjons skyld

Jeg skrev innledningsvis at kirkeskipet måtte heise seil for å komme videre. I hvilken retning blåser vinden - eller Ånden - oss? Jeg håper mange vil tenke igjennom dette ved å reflektere over mine spørsmål i den nevnte boka, slik at Gud kan vise oss hvordan vi kan være kirke i tiden som kommer, uansett omstendigheter. På den måten kan vi være en kirke uten vegger, en kirke som lever ut oppdraget vi fikk av Jesus og som formidler troen i en skiftende tid - for neste generasjons skyld. 

 

Flere betraktninger