En Gud som tåler

Har du noen gang sittet på en stubbe og spikket? Det er lenge siden jeg har gjort det nå, men jeg kan ennå huske følelsen av at pinnen ble glattere og glattere. På en måte finere. Men samtidig: mindre og mindre. Og om jeg ikke passet på, spikket jeg den helt bort, og satt til slutt igjen med bare flishaugen.

For noen år siden hadde jeg en følelse av at Gud var som den spikkepinnen. Jeg hadde så mange spørsmål, så mange ting jeg ikke forsto, så mange anfektelser og grublerier. Det var som om jeg med alle mine spørsmål spikket og spikket på «pinnen Gud». Og frustrasjonen min økte. For hva om alle mine spørsmål gjorde at Gud til slutt nærmest forvitret mellom fingrene mine? Hva om jeg bare satt igjen med en flishaug?

"Spikk i vei"

Heldigvis var jeg trygg nok på Gud til å gi ham frustrasjonen min. Jeg hadde hatt noen kloke mennesker rundt meg som hadde lært meg dette: «Du kan være fullstendig usensurert i møte med Gud. Du kan gi ham alle rare og mindre rare tanker.» 

Og nå var det nettopp det jeg gjorde. Og jeg sa: «Gud, hva skal jeg gjøre med alle disse spørsmålene, paradoksene, dogmene jeg ikke vet hva jeg tenker om? Jeg føler det er som hele min tro plukkes fra hverandre. Det er som du er en pinne jeg spikker på, og det blir bare fliser igjen!» 

Og i det jeg gav ham de tankene og øste ut av hele min frustrasjon, var det som han hvisket tilbake. Som en tanke i mitt indre. Som et lite pust inn i hjertet mitt. 

Og han sa: «Spikk i vei!» 

Og jeg: «Hva er det du sier? Jeg kan jo ikke det! Du forsvinner jo mellom fingrene mine!»

Han: «Linda, tror du ikke jeg tåler dine spørsmål? Tror du ikke jeg tåler å bli spikket i fillebiter? Tror du ikke jeg tåler hva enn du måtte gi meg? Har du glemt at jeg har blitt drept og kommet tilbake?» 

"Liv av daude gror"

Jeg husker jeg lot den stille tanken få synke litt inn. Jeg husker at jeg ble litt satt ut. Deretter var det som en liten film begynte å spille inni meg. og jeg så: Flishaugen som jeg hadde spikket, sank liksom ned i jordsmonnet den lå på, forsvant, på en måte. Og opp av bakken, der flisene hadde sunket ned, begynte det i stedet å vokse fram en ny kvist. Sterkere, friskere, mer sevjefyllt og smidig enn den kvisten jeg hadde begynt å spikke på. 

Sannere, sunnere, tydeligere

Mange år har gått siden den gang, men dette bildet har blitt med meg siden. Det har gjort meg trygg på at uansett hva jeg går igjennom, uansett hvilke spørsmål og anfektelser jeg måtte få, uansett hvilke følelser jeg sitter med, så er jeg trygg på at jeg kan være 100% ærlig med det i møte med Jesus. Han tåler meg så uendelig mer enn jeg kan ane. Ja, jeg tror faktisk han setter pris på det, selv om det jeg kommer med ikke alltid er like pyntelig. For når jeg møter ham med mine faktiske tanker og følelser, blir møtet sant. Og gjennom det kan han vise meg mer av hvem han er. Sakte, men sikkert, kan jeg lære både Ham og meg selv bedre og bedre og kjenne. Jeg tror det er sunt. Jeg tror det kan skape liv. Jeg tror det kan hjelpe meg til å vokse  som menneske. Og i prosessen kan jeg være trygg på at uansett hva, vil han alltid favne meg, ta meg imot, og fortsette å gå sammen med meg gjennom livets både mer og mindre kronglete stier. 

 

Så spikk i vei! Og la Gud selv få vokse mer og mer tydelig fram for deg, som den han er.

Les flere betraktninger her