En Gud som strekker seg langt

Noen ganger stormer det. For min egen del, har jeg kjent det i forbindelse med at Misjonskirken Norge nylig sa at de opprettholder sine retningslinjer om at homofilt samboende ikke kan være medlemmer i lokale misjonskirker.

Dette er ikke et innlegg for eller imot deres beslutning. Jeg er ikke ute etter å endre noens mening. Men jeg ønsker å løfte fram menneskene i dette. Enkeltindividet. Den ene. Ikke de nitti, men den ene. Den som gjeteren gjør alt for å finne igjen. Kanskje til og med gå på tvers av noen vedtekter fra 1800-tallet. 

En Gud som går lenger ned

Vi kan ha teologiske debatter opp og ned, men når det kommer til stykket er det dette det handler om: at Jesus Kristus kom for å forsone oss alle med Gud Far. Det gjorde han ved å bli menneske; ved å bli født av en ung, ugift kvinne som ble sett skjevt på av naboer og religiøse ledere fordi hun skulle ha barn uten å være gift; ved å bli født inn i fattigdom og et liv som flyktning. Gud selv ble, på linje med altfor mange andre sårbare nyfødte i området rundt Gaza, fraktet til Egypt, fordi det var for farlig for baby Jesus i hjemlandet. Gud selv vet hva det vil si å være utstøtt, marginal, sårbar.

Min tro på Jesus Kristus handler om en Gud som hele tiden går lenger ned. Som søker sine, strekker seg, for å nå de han elsker. Ikke de feilfrie, perfekte. Men de helt vanlige menneskene som deg og meg, vanlige mennesker som gjør så godt vi kan, mens vi forsøker å leve dette livet vi har fått i gave på best mulig måte. 

Vi er like

Så er vi de vi er: menn, kvinner, unge, eldre, heterofile, homofile, fattige, rike. Felles for oss alle er: vi er mennesker elsket av Gud, og som Gud inviterer inn i sitt fellesskap.

En annen ting som er felles, er at vi alle trenger Guds nåde – der stiller vi likt, alle som en. Vi har alle tenkt, gjort eller ikke gjort noe som kommer i mellom oss og Gud. Og i erkjennelsen av det, kan vi ønske hverandre velkommen inn i fellesskapet, med hverandre, og med Herren selv. Der, i fellesskapet, kan vi la Gud slippe til, slik at han kan tale til hver enkelt av oss. Der kan Gud, på sin nådige måte, starte prosessen med å fortelle oss hvor høyt han elsker oss, og hvordan han vil hjelpe oss å leve dette livet best mulig. Han vil aldri be oss om å bli en annen den vi er skapt til å være. I stedet vil han hjelpe oss til frihet,  ved at vi er den vi dypest sett er. 

Gud er sannhet

Jesus kaller seg selv for sannheten. Når vi utforsker hva som er sant, finner vi mer og mer ut av hvem han er. Det skulle også bety at når jeg er sann om hvem jeg selv er, er ærlig med meg selv og andre, vil jeg mer og mer nærme meg Gud. Wilfrid Stinissen (katolsk prest/munk og forfatter som døde ganske nøyaktig for ti år siden) sa at det å komme i kontakt med sannheten, også innebærer å komme i kontakt med Gud. «Jo sannere vi blir, desto mer nærmer vi oss ham», sa han. I den nærheten tror jeg det kan ligge mye frihet. 

Det kan også mange kristne homofile vitne om: da de vågde å si sannheten om seg selv, kom friheten, og de opplevde en dypere nærhet til Gud. Paradokset blir at avstanden til fellesskapet øker, fordi fellesskapet ikke har rom for «sånne som dem». 

Plass til alle rundt bordet

Uansett om du tenker homofili er synd eller ei: dette handler ikke om det. For spørsmålet blir heller: hvordan tar vi vare på mennesket i dette? Hvordan kan vi være et fellesskap som ivaretar og hjelper hverandre til å leve sant, og til å leve nært Jesus Kristus? Jeg tror at om vi stenger dørene for andre, er vi langt unna å svare godt på det. 

Les også: Nærmere blir det ikke

Jesus var en mann som brøt regler og religiøse skikker. For ham var mennesket viktigere enn å holde på status quo. Hans ærend var å vise oss hvem Gud var, og å være veien inn til en relasjon med Gud Far.

Jula står for døren. Nok en gang skal vi minnes hvor langt Gud strakk seg for at budskapet skulle nå oss. I sin store kjærlighet strakte han seg utover både etikette, retningslinjer og religiøse skillelinjer. Tenk om vi kunne vise noe av den samme nåden til hverandre! Også når vi ikke forstår hverandre. Og i mellomtiden, mens vi venter på at Gud skal sette oss alle i rett stand, er min bønn at alle som ønsker å leve med Jesus får sin rettmessige plass rundt bordet. La oss heller bli kjent for å slippe for mange fram, enn å stenge folk ute. Så får Gud selv ta det derfra. God advent. 

Flere betraktninger