En duft av en annen verden

Har du noen gang mistet noe – eller noen! – du skulle passe på? Jeg kan ennå kjenne hvordan magen sank da min den gang to år gamle sønn var søkk borte.

Det gikk ikke mer enn ti minutter før jeg fant ham; det føltes som en time! Jeg var fortvilet – han var strålende fornøyd i en krok av en nabos store hage. 

Hvordan kan ikke Maria og Josef ha følt det, den gangen Jesus ble borte for dem etter påsketuren til Jerusalem. De lette i tre dager før de fant ham, og før det hadde det gått to dager med vandring. Tenk deg følelsen! Så fortvilte, sinte, frustrerte. Kanskje irriterte på hverandre: «Du skulle ha passet bedre på!» Kanskje fulle av skyldfølelse: «Jeg burde ha passet bedre på!» Kanskje begge deler. De fant ham til slutt blant lærerne i tempelet. «Strålende fornøyd i naboens store hage.» «Jeg er jo i min Fars hus!» 

Utenforskap

Jesus var en vanlig gutt. Samtidig var han en ekstraordinær gutt. Han ikke bare var fylt av Guds ånd, han var Gud. Jeg lurer på om unge Jesus kan ha kjent på utenforskap i sin egen by, i sin eget hjem. Absolutt som en del av det, men likevel: «Det er noe «rart» her. Hvor passer jeg inn?» Dette er helt naturlig spørsmål å stille for unge mennesker i tweens-alder. De har behov for å bli bekreftet som den de er, og å finne ut av sin identitet. Dette er naturlig psykologi. Jesus var hundre prosent menneske som også levde igjennom de naturlige stadiene. Nå var det hans tur til å finne ut av: hvor hører jeg hjemme? I tempelet kjente han det: «Her hører jeg til! Jeg er i min Fars hus!» Her møtte han andre som hungret etter fellesskapet med Gud Far, i det han var sammen med lærerne som daglig søkte Herrens nærhet. Kan unge Jesus ha kjent på at han der kunne snakke fritt om det å dras mot Guds nærvær uten at de rundt så på ham med spørrende blikk? Opplevde han her at også andre tenkte på det å leve i en nær relasjon til Far? Kan det ha ført til at han kjente at han var hjemme, med andre som forsto litt av hva han tenkte? (selv om de ikke forsto det helt; de undret seg over hvor forstandig han var. Luk 2,47)

 

Av en annen verden

Vi som har valgt å følge Jesus har den samme ånd i oss! Det kan høres overveldende og nærmest utrolig ut, men det er det bibelen lærer oss. Og når vi møter andre etterfølgere av Jesus, kan vi kjenne: her er det godt å være, vi har noe felles som gjør at det oppleves som å komme hjem. Fellesskapet mellom troende har noe ved seg som gjør det annerledes enn andre fellesskap. Andre fellesskap kan også være gode, men når ånd møter ånd skjer det noe mer, noe dypere, noe av en annen verden. Guds verden. Det er vakkert.

 

Usynlig til stede

Sommerferien er her. Kanskje skal du på sommerstevne, leir, bibelcamping e.l. Kanskje du gjør det hvert år, slik som Maria og Josef gjorde hver påske da de dro til Jerusalem. De dro med slekt og venner, storfamilien, hele menigheten, alle generasjoner. Det kan også vi gjøre, om vi velger å bruke noe av sommeren på et slikt sted. Jeg tror det er utrolig verdifullt, ikke minst for de unge! Der kan de bli sett av de litt eldre, de kan kjenne duften av dette gode fellesskapet, der alle har plass, der alle kan være med å bety noe uansett alder, status osv. Der kan de – og vi – erfare et fellesskap som på sitt aller beste ligner det som de første kristne levde ut, og som vi leser om i Apostlenes gjerninger. Det står om dem at de holdt sammen, delte med seg så alle fikk det de trengte, de spiste, lo, ba, gråt, fortalte om livet på godt og vondt – og midt blant dem: den usynlige Gud til stede. 

 

Et hjem for alle

Tidligere var dette kun mulig i tempelet. Men med Den hellige ånds komme er det mulig overalt, også på sommerstevner og campingplasser; Guds ånd bor i hver den som tror på Jesus Kristus, i deg og i meg. Om vi som tror på Jesus kan leve ut dette fellesskapet, og invitere vår venner som ennå ikke tror inn i våre fellesskap, kan flere kjenne: «Her er det godt å være; jeg føler som om jeg hører til.» For det er jo nettopp det vi gjør, alle sammen. 

 

En duft av en annen verden

I boka En kirke uten vegger  skriver jeg blant annet om at vi strengt tatt ikke er avhengig av et bygg for å ha fellesskap. Det kan skje rundt spisebordet hjemme, rundt campingbordet eller på stranda. Ja, det kan skje hvor som helst, så lenge jeg tar med meg at Gud er usynlig til stede med sin ånd, og han lever i meg! Ofte sies det at sommeren er tørketid for troen. Jeg tror det er helt opp til hver av oss om det skal være det eller ikke. For vi er ikke avhengig av de store samlingene eller de store byggene for å ha fellesskap, eller for at Gud skal være til stede. Unge Jesus kjente igjen duften av Guds ånd da han var i tempelet, og det ringte gjenkjennende i hans hjerte: han var kommet til sin Fars hus, han var hjemme. Om vi tar inn over oss at vi er en kirke uten vegger, og at Guds ånd bor i oss der vi er, kan sommeren bli som en blomstrende hage der folk kan oppleve det Jesus gjorde: jeg er kommet hjem, her vi jeg være!  God sommer.

 

Artikkelen står på trykk i Dagen 25.06.22

 

Les flere betraktninger her