De tre store

Den dagen vi ble født, og den dagen vi forstår hvorfor; det sies at det er de to viktigste dagene i et menneskets liv. I tillegg er det tre spørsmål vi søker svar på, bevisst eller ubevisst. Å lete etter svarene kan ta et helt liv.

Det er tre spørsmål vi mennesker søker svar på, bevisst eller ubevisst:

• Hvem er jeg?
• Hvor hører jeg til
• Hva er meningen?

Dette berører det dypeste i oss, og handler om identitet, tilhørighet og mening. Hva er det som definerer meg og gjør meg til den jeg er? I tidligere tider var dette en relativ enkel prosess, da det var gitt hvem du skulle være. Var du sønn av skomakeren, ble du skomaker. Ferdig snakka. Sånn er det ikke lenger, og det er mange grunner til å glede seg over større frihet. Samtidig kan vi fundere over om friheten har blitt til ufrihet: når man kan velge absolutt alt, blir det nærmest umulig å velge. Det kan føre til at jeg lurer mer enn noen gang: Hvem er jeg, egentlig? 

Hvem lytter vi til i søken etter å finne vår identitet? 

Om du lytter til Skaperen, kan du høre han si at du er elsket og ønsket, akkurat slik som du er. Han har satt sitt eget merke på oss alle, og han sier: «Jeg ser deg!» Om vi lar vår identitet ha sitt ankerfeste i at vi er skapt av en elskende Gud, kan vi stå stødigere i en verden med mange stemmer. Da kan vi være trygge som den vi er skapt til å være. Og trygge på at vår Skaper aldri i evighet vil la oss være alene. 

 

Det er sannheten om ethvert menneske. 

 

Det andre spørsmålet handler om å høre til. De fleste har mest trolig kjent på følelsen av å være utenfor, i større eller mindre grad. Det er en vond følelse. Å være en del av et fellesskap er et grunnleggende behov. Vi trenger hverandre. Ja, vi blir faktisk til i møte med andre. Det betyr at når du ser på meg, speiler jeg meg i ditt blikk som forteller meg hvorvidt jeg hører til eller ikke.

Og motsatt: Å møte blikk som ikke tar meg imot, gjør at jeg faller utenfor. Det skaper fremmedgjøring, og kan føre til et jeg leter etter tilhørighet hvor som helst, inkludert steder som kan være skadelige. Når mennesker får bekreftelse i usunne subkulturer, kan det i verste fall føre til uhyrlige handlinger. Derfor er det utrolig viktig å oppleve tilhørighet i sunne kulturer, der vi blir sett og tatt imot som den vi er.

 

Igjen: Skaperen. Han ikke bare elsker oss, men han tilbyr oss et hjem, et sted å høre til. Slik det trygge barnet kommer hjem etter endt skoledag, sliten og sulten, får hvile, omsorg og mat, slik ønsker Vår Herre å gi sin omsorg, slik at vi kan kjenne oss hjemme. Vi er skapt til fellesskap med Gud og med hverandre, og Gud inviterer oss til å leve fritt i det. 

 

Det tredje spørsmålet handler om mening. Å bety noe for andre og å gjøre verden til et bedre sted, er med på å skape mening i tilværelsen.  

Det kan være lett å tenke at lykken finnes ved å hele tiden sørge for at vi får det vi selv vil ha. Men sannheten er at når et behov er dekket, dukker gjerne et annet opp på ønskelista; man jager stadig etter noe nytt, i søken etter hensikt. 

Hva om vi løfter blikket og vender det ut mot andre i stedet? Da er det som en forvandling i oss, og det skjer som vi skrev i minneboken til hverandre da vi var barn: «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.» Så naivt kan dype sannheter sies. 

 

Kirkefader Augustin snakket om det samme: synden gjør oss «innkrøkt i oss selv». Og jeg ser for meg Gollum i Tolkiens Ringenes herre. Han som i trangen etter å ha ringen – symbolet på synden og den ondes makt – ble mer og mer forkrøplet jo mer han tviholdt på den. Det var først da han klarte å frigjøre seg fra ringens makt, at han kunne rette seg opp. 

 

Det sies at de to viktigste dagene i et menneskes liv, er den dagen vi blir født og den dagen vi forstår hvorfor. Mening! Vi trenger mening for å ha en retning.

 

Og igjen er det Vår Herre som peker på en løsning når han inviterer sine elskede barn til å samarbeide med ham: Han legger klart for oss gode ting vi kan gå inn i, dersom vi ønsker det. Gjerninger som er lagt ferdige for oss, kaller Bibelen det. Det betyr at jeg kan hvile i at Gud kan bruke meg, akkurat slik jeg er. Han åpner dører som jeg kan velge å gå inn i eller ei. Men om jeg velger å gå inn i det, kan jeg bli med på det han allerede er i gang med. Gjennom det kan jeg være med på å bringe hans godhet inn i verden, og dermed oppleve en dyp mening.

 

Identitet. Tilhørighet. Hensikt. Kan hende vi leter etter stadig dypere svar på de tre store spørsmålene gjennom hele livet. Men om vi har vårt liv forankret i ham som har skapt oss, får letingen en retning. 

 

Det er nåde! 

 

Artikkelen ble først publisert i avisa Dagen 25.sept 2021

 

 

Les flere betraktninger her