For tiden er det mye prat om kunstig intelligens. Med rette, vil jeg, fordi hvordan vil det egentlig påvirke dagene våre? Jeg har lurt litt på det i denne lille betraktningen.
Det er mye snakk om kunstig intelligens, KI, om dagen. Altfor mye, mener sikkert mange. På den ene siden har vi «dommedagsprofetene» som hevder at dette fører oss til intetgjørelse; på den andre siden har vi de som avviser slike «profetier» som oppspinn basert på frykt. De fleste av oss er kanskje et eller annet sted midt i mellom disse to ytterpunktene. For utviklingen går da angivelig ufattelig fort? Og da har vi vel ikke helt kontrollen, eller?
Jeg er skeptisk til overdreven bruk av KI. Jeg er skeptisk til at det er for lite regulert. Og jeg er skeptisk til utbygging av natur for å få på plass alle datasentrene. Likevel bruker jeg KI. Jo, jeg forsøker å tenke meg om før jeg sender en prompt, en forespørsel, men ikke lenge etter, får jeg et svar tilbake som imponerer meg, stadig mer.
KI husker. Tar opp tråden fra det jeg sa sist. Gir tilbakemeldinger basert på tidligere chatter. Har oversikten og kontrollen. Kjenner meg?
Mange sier at språket i KI-verdenen nærmest er religiøst. Som en allestedsnærværende og allvitende gud, svarer «han» meg. Sett fra heiagjengens side, vil KI redde oss fra sykdommer og endog død, mens, om vi ser det fra kritikernes side: KI vil føre oss i fortapelsen.
Men KI er ikke Gud. KI er så langt unna Gud vi kan komme. For Gud gir meg ikke bare et svar på min «prompt». Jo, han tar imot det jeg har å si, men han gir tilbake basert på hvem Han er og hvem jeg er, ikke basert på nuller og ettall. Han tilgir og tar bort min synd, ja han «sletter chatten» og henter ikke opp igjen det dumme jeg sa. Han tar ikke igjen, eller lønner meg ikke på bakgrunn av mine feil. Han er barmhjertig og nådig, og anklager meg ikke for alltid. Gud er så uendelig mye mer enn KI, og gjør så uendelig mye mer enn KI, på et så dypere plan. Han møter meg i min menneskelighet, i min sjel. Derfor kan jeg si med David: Velsign Herren, min sjel!
Teksten ble opprinnelig skrevet for Vårt Lands spalte, Ettertanke, og tok utgangspunkt i bibelteksten fra Salme 103, 1-12:
Velsign Herren, min sjel!
Alt som i meg er,
velsign hans hellige navn.
2 Velsign Herren, min sjel!
Glem ikke alt det gode han gjør.
3 Han tilgir all din skyld
og leger alle dine sykdommer.
4 Han frir ditt liv fra graven
og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.
5 Han metter ditt liv med det gode,
du blir ung igjen som ørnen.
6 Herren skaper rettferd,
han lar alle undertrykte få sin rett.
7 Han kunngjorde sine veier for Moses,
sine gjerninger for Israels folk.
8 Barmhjertig og nådig er Herren,
sen til vrede og rik på miskunn.
9 Han anklager ikke for alltid
og er ikke for evig harm.
10 Han gjør ikke gjengjeld for våre synder,
han lønner oss ikke etter vår skyld.
11 Så høy som himmelen er over jorden,
så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham.
12 Så langt som øst er fra vest,
tar han syndene våre bort fra oss.
Foto: Steve A. Johnson, Unsplash.com