Når man står i tøffe tider, kan det gjøre noe med troen. Det kan gjøre noe med tilliten til at Gud er den han sier at han er. Når troen blir utsatt for noen trøkker, kan en lure på: er det jeg tror på bare tull?
De siste innleggene her har hatt mye fokus på død. Det handler om at betraktningene er en del av spalten Ettertanke i Vårt Land, og denne gangen var det slik bibelversene fra bibel.no var nå. Det vil si, fokus var ikke på død, men på det å bli oppreist fra døden, på det at noe kan bli forvandlet fra død til liv.
I det forrige innlegget skrev jeg at det nærmest kan oppleves provoserende å lese om slike ufattelige mirakler i bibelen, om at Jesus vekker den ene etter den andre opp fra de døde, når en selv opplever at både død, ulykker og sykdom rammer. For hvorfor skjer det ikke mer av slike mirakler, liksom, hvis det er sant at Gud er den samme til alle tider?
Når man står i tøffe tider, kan det gjøre noe med troen. Det kan gjøre noe med tilliten til at Gud er den han sier at han er. Når troen blir utsatt for noen trøkker, kan en lure på: er det jeg tror på bare tull? Troen kan kjennes død.
Fortellingen fra Esekiels bok er spesiell. I sitt indre blir profeten Esekiel ført av Gud til en dal full av knokler. Restene av døde mennesker er en makaber kulisse, men midt i denne dødens dal skjer underet: Gud gir knoklene liv, han vekker de døde opp.
Noen ganger kan troen min kjennes død som knoklene i denne dalen. Noen ganger kan håpet kjennes tørt. Noen ganger kan kjærligheten kjennes kald. Det er som jeg er midt i en dal av døde knokler. Midt i den dalen er Gud. Esekiel gikk ikke inn i dalen alene – han var der sammen med Gud, slik Gud er med oss i våre daler med død. Jeg tror på en Gud som midt i slike daler kan skape liv, som kan puste sitt åndedrett inn i det som er dødt, tørt og kaldt.
Er det noen «døde knokler» i ditt liv? Finnes det drømmer, relasjoner, helse...annet, som ikke lenger lever? Jeg tror Gud er med hver av oss i våre «dødsdaler». Jeg tror han inviterer oss til å se utover våre indre daler, til å sette ord på det vi ser, slik at han kan bringe liv tilbake til det som er dødt. Det kan godt hende vi fortsatt kjenner på både savn og sorg, men midt i det kan vi også finne liv, fordi vi er ikke i dalen alene, vi er der med ham som er Liv. Og «da skal vi kjenne at Han er Herren» (vers 6, omskrevet).
Teksten ble opprinnelig skrevet for Vårt Lands spalte, Ettertanke, og tok utgangspunkt i bibelteksten fra Esekiel 37, 1-6:
1 Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. 2 Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre. 3 Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og Gud, det vet bare du.» 4 Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord! 5 Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. 6 Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»
Foto: Kirby S, Unsplash.com