VI trenger omsorg og å bli stelt med, både mennesker og planter. Det kan være godt å gi hagen litt omsorg, og på den måten bli minnet om akkurat det.
Vi har et lite magnoliatre i hagen. Det ble plantet i våres, og er blitt et viktig minne for oss om en verdifull person. Her om dagen ble jeg engstelig for hvordan treet ville klare seg med tanke på vinteren som står for døren, og jeg tok en ekstra titt på det. Til min forskrekkelse så jeg at det var kommet nye, grønne skudd på det lille treet. Det var blitt lurt av de milde høstdagene. Jeg rasket sammen noe løv, og la det om stammen på treet, i håp om at det vil bidra til å beskytte røttene. Nå håper jeg at vinteren vil være snill med treet, så det kan vokse seg stort og sterkt, og gi oss vakre blomster til våren som vi kan glede oss over.
Da jeg leste dagens tekst, var det magnoliatreet som datt ned i tankene mine. Gud vet hvordan vi er skapt. Han husker at vi er støv, at dagene våre er som gresset på marken, at vi er som skjøre, små magnoliatrær. Vinder kan komme, vinder som gjør livet «farlig». Vinder, livet selv, kan ramme oss, før vi aner. Vi er så sårbare. Det vet Gud. Derfor går han med oss gjennom det som skjer. Derfor legger han omsorgsfullt «løv rundt røttene våre» og gir oss av sin barmhjertighet, sånn at vi i større grad kan tåle vinden som måtte komme. Jeg ser ham for meg, Gartneren, der han pusler rundt oss, sine små trær. Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.
Treet merker ikke at jeg gjør mine små grep for at det skal overleve vinteren. Jeg merker ofte ikke Guds omsorg. Det er kanskje først i ettertid at jeg kan se tilbake og ane: der var du sannelig med, Gud. Underveis kan alt til og med bare oppleves kaldt. Når vindene kommer, vil jeg likevel forsøke å holde fast i denne sannheten: at Herrens miskunn er fra evighet til evighet, ja den går utover mitt eget liv, den når også mine barnebarn.
Når magnoliaen slipper fri blomstene sine til våren, skal de være både et minne og et vitne: et minne om hun som gikk bort, og et vitne om Guds trofasthet og omsorg.
Teksten ble opprinnelig skrevet for Vårt Lands spalte, Ettertanke, og tok utgangspunkt i bibelteksten fra Salme 103, 13-22:
13 Som en far er barmhjertig mot sine barn,
er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.
14 For han vet hvordan vi er skapt,
han husker at vi er støv.
15 Dagene mennesket får, er som gress,
det blomstrer som blomsten på marken.
16 Når vinden farer over den, er den borte,
stedet den sto på, vet ikke lenger av den.
17 Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet
over dem som frykter ham.
Hans rettferd når til barnebarn,
18 til dem som holder hans pakt
og husker hans bud,
så de følger dem.
19 Herren har reist sin trone i himmelen,
han rår som konge over alt.
20 Velsign Herren, dere hans engler,
dere sterke helter som lydige setter hans ord i verk.
21 Velsign Herren, alle hans hærskarer,
dere tjenere som setter hans vilje i verk.
22 Velsign Herren, alle hans skapninger,
overalt hvor han rår.
Velsign Herren, min sjel!
Foto: Annie Spratt, Unsplash.com