Å bære vann

Har du båret vann noen gang? Om du har vært på fjellet i ei gammel hytte, kan det hende du har erfart tyngden av vannet.

Her til lands er vi heldige og har som regel det vi trenger av vann i springen. Sånn er det ikke overalt. Sånn var det heller ikke i antikkens Israel. 

I evangeliene fortelles det blant annet om en kar som bar vann i innledningen til Jesu siste påske.

Å skille seg ut

Jeg syns det er en fascinerende historie. For det første: at det var en mann som bar vann var i seg selv besynderlig. Dette var kvinnearbeid, til tross for tyngden på krukkene. (Kvinner er sterkere enn du tror 😉 !)  Men denne karen skilte seg ut, og var dermed var han lett å se for Peter og Johannes da de fikk instruksen om å se etter en mann med vannkrukke.

Grunnen var at mannen skulle vise de to disiplene veien til stedet der de skulle gjøre i stand påskemåltidet – og jeg tror ikke han visste om det selv en gang! De skulle bare følge etter ham, og der han gikk inn, skulle de også gå inn. Der var det et rom gjort ferdig med tepper og puter, et rom de kunne gjøre si stand til fest. 

Et rom i oss

I vår tid hører vi ofte om at mange unge faller ut av troen. Mange finner aldri frem til den i første omgang. Det er som om de aldri finner dette rommet som er gjort klart for dem med tepper og puter. For jeg tror nemlig hver av oss har dette rommet inni oss, et rom der Jesus vil møte oss, holde måltid med oss, fortelle oss det viktigste av alt: «Jeg er Gud med deg og jeg elsker deg!» Men hvordan skal mennesker finne dette rommet om ingen viser veien dit?

Å være vannbærer

Tenk om vi kunne være slike menn og kvinner med vannkrukker. Mennesker som orket å bruke noe av våre krefter på «bære vann», som gikk gjennom livet og var tydelige på hvor Jesus er å finne. Mennesker som våget være en «mann som gjør en kvinnes jobb» og på den måten å skille seg litt ut fra normalen, ved å bruke tid på mer enn bare seg selv. Mennesker som prioriterer å investere i neste generasjon, ved å tilby en sofa, ved å tilby en samtale, ved å tilby tilstedeværelse, omsorg, tid. Det kan skje ved å være den som ser, som bruker tid på å lede en smågruppe, på å være den voksne på ungdomsgruppa, som lar den unge få tillit. 

Slike voksne kan være med å vise de unge veien til et møte med Jesus, til dette indre rommet som er gjort klart med tepper og puter, gjort klart av Den hellige selv. Det er mulig rommet trengs å ryddes litt, men det må i så fall skje på initiativ fra den som eier det, og ikke fordi noen velmenende voksne kommer med pekefingeren og ber dem om å rydde. Den hellige ånd er en god ryddehjelp, og vi må slippe ham til. Som «vannbærere», kan vi voksne være med å legge til rette for dette -  fordi vi bruker av våre krefter på å leve tydelig og tilgjengelig.

Aner ikke alltid rekkevidden

Jeg tror ikke mannen med vannkrukka ante rekkevidden av hva han var med på denne påsken. Han kunne ikke ane at dette skulle bli kvelden da Jesus innstiftet nattverden. Han kunne ikke ane at Jesus skulle vaske disiplenes føtter i dette rommet, og med det hadde tidenes undervisning om lederskap. Han kunne ikke ane at dette rommet ville ramme inn starten på historiens viktigste hendelse: der Jesus kjemper sitt livs kamp i Getsemane, og ender med å gi seg selv for vår skyld.

Det er heller ikke sikkert at dagens vannbærere får greie på hvordan møtet mellom Jesus og den unge blir. Når vi investerer tid og krefter i å vise unge mennesker veien til Jesus, i den konteksten vi er satt, vet vi sjelden slutten på historien. Men når du er en som viser vei, kan det hende at det blir begynnelsen på noe som kan forvandle et enkeltmenneskes liv, en families liv, en by, et samfunn – ja en hel verden! Fordi når vi er med på å gi Jesus videre til neste generasjon, er vi med på noe som er større enn vi aner. Fordi det er Gud som jobber.

Det er plass til flere vannbærere. Blir du med?

 

Du kan lese hele historien om vannbæreren i Markus evangelium kap 14.

«Der vil en mann som bærer en vannkrukke møte dere. Følg etter ham. (...) Da skal han vise dere et stort rom ovenpå, gjort ferdig med tepper og puter.» (Mark 14, 13-15)

 

Se flere betraktninger her