Ordløs lengsel

Å være ufrivillig barnløs innebærer en smerte som de av oss som er foreldre knapt kan ta inn . Selv har jeg barn, men har latt meg berøre av dette temaet såpass mye at jeg for tiden skriver en bok om det. I forbindelse med det har jeg intervjuet mange som lever med denne sorgen.

De forteller om en lengsel går dypere enn jeg kan fatte, og den er mangefasettert. Det handler om utenforskap, om sorg over en framtid som aldri ble, om opplevelse av skam...  Følelsene er gjeldende i vår tid, og de var gjeldende i bibelens tid, slik vi leser om Hanna i dagens tekst. Det viser at lengselen etter å føre slekten videre, etter å bære fram et barn, etter å gi et barn ubetinget kjærlighet, er universell. 

Hanna hadde grått over barnet som aldri kom i mange år. Nå gråt hun på ny, sårt, hun øste ut sin sorg for sin Herre og Gud. Fylt av tårer, tom for ord, vendte hun seg til Gud i tillit til at han hørte henne. Hun visste ennå ikke at hun året etter skal føde Samuel. Alt hun visste var at hun manglet. Og midt i mangelen ga hun Gud sine lengsler. 

Hva er dine ufødte lengsler? 
Hvilken sorg bærer du med deg inn i juledagene?
Kanskje er også du fylt av tårer, tom for ord, lik Hanna?

Og om du er barnløs, er det som Gud på en særlig måte ser deg som strever med nettopp dette. Bibelen har flere fortellinger om kvinner i din situasjon, og sorgen anerkjennes og møtes av Gud. Jeg tror han også kjenner din sorg, og vet om din smerte. Hvordan livet ser ut om et år, vet ingen, men midt i alt som er nå, kan også du «tømme ditt hjerte for Herrens ansikt»: sorg, sinne, smerte, frustrasjon – hele spekteret. 

Uansett situasjon:  vi kan «tømme våre hjerter for Herrens ansikt», i trygg visshet om at han lytter også til våre lydløse bønner.

Om noen dager feirer vi jul, og mange av oss skal være sammen med slekt og venner. Jeg håper Hanna kan inspirere oss til å våge åpenhet om livet som det er, både innfor Gud og overfor våre nærmeste, óg at vi tar hverandre imot når noen våger. Da kan vi ha ekte fellesskap, og med det komme nærmere både Gud, oss selv og hverandre. 

 

Teksten er skrevet for avisen Vårt Land, desember 2025, og er inspirert av bibelteksten i 1.Sam 1, 9-15:

9 En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens ansikt. Ved dørstolpen til Herrens tempel satt presten Eli på stolen sin. 10 I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11 Hun ga et løfte og sa: « Herre over hærskarene! Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal aldri komme rakekniv på hans hode.» 12 Slik ba Hanna lenge for Herrens ansikt, og Eli fulgte munnen hennes med øynene. 13 For Hanna ba stille, i sitt hjerte. Bare leppene hennes rørte seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var full, 14 og han sa til henne: «Hvor lenge skal du vise deg full? Se til å få rusen av deg!» 15 «Nei, herre», svarte Hanna, «jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket. Men jeg har tømt mitt hjerte for Herrens ansikt. 16 Hold ikke din tjenestekvinne for en dårlig kvinne! For hele tiden talte jeg ut av min store sorg og smerte

Les flere betraktninger her