Minner som gir liv

Å være en del av et fellesskap er livsnødvendig. Kollektive minner kan bidra til å bli innlemmet i fellesskapet.

«Husker du da jeg var liten? Da var vi alltid....» og så kom en eller annen fortelling om noe vi som familie hadde gjort to eller tre ganger. Sånt kunne barna mine si da de var yngre. Vi hadde gjort noe som hadde satt spor, selv om vi kanskje bare hadde gjort det noen få ganger.  Det skulle med andre ord ikke så mye til, for å gi dem følelsen av «alltid».  Tenk da hvor stor betydning det kan ha som man gjør stadig.

Å ha kollektive minner skaper fellesskap. I vår familie har vi et geografisk sted som utgjør et slikt felles minnested. Å være der vekker til live erfaringer fra mange år tilbake. Bare synet av utsikten, eller lukten av tangen i strandkanten,  gir meg tanker om hvordan det var å være Linda 7 år. Jeg er heldig, fordi minnene er gode. 

Jeg deler disse med min oppvekstfamilie, og etterhvert ble også min egen kjernefamilie en del av dem. Siden har jeg invitert venner dit, og dermed har minnene og opplevelsene blitt utvidet. Stedet er ikke engang vårt eget, likevel har det satt dype spor i meg. Nå er det mine barn som trekker med seg folk dit; de gir minnet videre – og får nye.

«Gi akt på måneden abib». Selv om de ikke selv hadde vært der, levde minnet om befrielsen i israelittene. Det viktige, kollektive minnet skapte en felles identitet, felles referanser. Det er noe med det å høre til. Vi trenger det! 

Man kan undres over alle reglene i dette avsnittet, regler som ble nøye overholdt. De pekte bakover og konkretiserte minnet om utgangen av Egypt, om dager med usyret brød, om flukt, vandring og befrielse. Men kunne de også bety noe mer? Nå, på denne siden av historien, kan vi også si at de ble et frampek mot den påsken Jesus skulle ta plassen til offerlammet, og som vi, flere hundre år etter dét igjen, kan se enda tydeligere. Nå, i inngangen til påsken og «den stille uken», kan vi la symbolene de neste dagene tale til oss. La oss sammen, på tvers av konfesjoner og kirkesamfunn, dele det kollektivet minnet om hva Jesus gjorde i løpet av sin siste påske på jord. «Gi akt på måneden abid...»

 

Teksten er skrevet for Vårt Land i februar 2026, og er inspirert av bibelteksten i 5.Mosebok 16, 1-8:

1 Gi akt på måneden abib. Da skal du holde påske for Herren din Gud. For det var i måneden abib, om natten, at Herren din Gud førte deg ut av Egypt. 2 Du skal slakte påskeoffer av både småfe og storfe for Herren din Gud, på det stedet Herren velger ut og der han lar sitt navn bo. 3 Du skal ikke spise syret brød til offerkjøttet; i sju dager skal du spise usyret brød, trengselens brød, for i hast dro du ut av Egypt. Slik skal du så lenge du lever, huske den dagen du dro ut av Egypt. 4 I sju dager må det ikke finnes surdeig innenfor grensene dine, og ikke noe av det du slakter om kvelden den første dagen, må være igjen om morgenen.
5 Du har ikke lov til å slakte påskeofferet hjemme i noen av byene Herren din Gud gir deg, 6 men bare på det stedet som Herren din Gud velger ut, og der han lar sitt navn bo. Der skal du slakte påskeofferet, om kvelden, ved solnedgang, på samme tid som da du dro ut av Egypt. 7 Du skal koke og spise det på det stedet Herren din Gud velger ut, og om morgenen skal du vende tilbake til teltene dine. 8 I seks dager skal du spise usyret brød, og på den sjuende dagen skal det være høytidssamling for Herren din Gud; da må du ikke gjøre noe arbeid.

Les flere betraktninger her