Julelukt og sølvrens

Et av mine barndomsminner fra førjulstiden lukter sølvpuss. Jeg husker jeg hjalp moren min med å pusse sølvbestikket og at lukten fra den skitne pussefilla rev i nesa.

Er det flere enn meg som kan kjenne hvordan lukten fra sølvrensingen rev? Og ikke minst, hvordan pussekluten etterhvert føltes i hendene? Den ble liksom tung og seig, uten at den var egentlig seig. Men det jeg husker best, er altså lukten av den, og hvordan den rev i nesa. Det var prisen vi betalte for å få julelysene til å blinke i bestikket, og jeg syns det ble så fint. Nå husker jeg ikke sist jeg pusset sølv... 

I dagens bibelvers leser vi om at Herren selv skal komme og rense sølvet  - jeg tviler på at det er mammas kniver og gafler han tenker på. Sølvet det her er snakk om, er deg og meg, og vi er sølv som er mer verdt enn vår vekt i gull. Og nettopp på grunn av vår verdi, har sølvpussen en vesentlig betydning. Nettopp fordi vi er dyrebare i Hans øyne, vil han pusse oss rene. «Hvem kan utholde den dagen? Hvem kan bli stående når han viser seg?» Det er Malaki som spør. Og jeg lurer på det samme. Om Herren Gud, den allmektige, hellige, kommer med sin «pussefille» for å pusse meg ren, hva har vel da jeg å stille opp med? Jeg ser for meg de svertede knivene i mammas skuff, og jeg tenker på eget liv: Hva er det i meg som gjør at jeg får behov for «sølvpuss»? 
 

Vi har vel alle vårt, sies det. Det er jammen sant. 

Og det som påpekes i denne teksten, er av en slik natur at ingen av oss slipper unna. Vi er alle som en kniv i mammas skuff. Vi trenger alle å bli renset, enten det handler om de tingene vi gjør, eller de tingene vi unnlater å gjøre.

Ikke minst handler det om at vi selv tar den posisjonen som tilhører Gud: jeg ser på meg selv som «Gud», som den som vet best, som den som har siste ordet i ett og alt. Men jeg er et menneske. Det er Gud som er Gud. Når jeg lar den sannheten synke inn, kan jeg slappe av, og la meg rense. Rense av ham som budbæreren varslet om skulle komme, av ham som vi lengter etter skal komme. 

Om knappe to uker kan vi feire nettopp hans komme. For å ta imot hans nådefulle rensning av våre hjerter, slik at vi kan stå oppreist som hele mennesker, som kan leve med ansiktet vendt mot vår nådige Herre, og med hender og hjerter vendt mot hverandre. 

 

Teksten er skrevet for avisen Vårt Land, desember 2025, og er inspirert av bibelteksten i Malaki 3,  1-5:

1 Se, jeg sender min budbærer,
han skal rydde vei for meg.
Brått kommer han til sitt tempel,
Herren som dere søker,
og paktens budbærer,
han som dere lengter etter,
se, han kommer,
sier Herren over hærskarene.

2 Men hvem kan utholde den dagen han kommer,
hvem kan bli stående når han viser seg?
For han er lik smelterens ild,
lik vaskernes lut.
3 Han skal sitte og smelte og rense sølvet.
Han skal rense levittene,
lutre dem som gull og sølv,
så de kan bære fram for Herren
offer på rett vis.
4 Da skal ofrene fra Juda og Jerusalem
være til glede for Herren
som i gamle dager, i tidlige år.

5 Jeg kommer til dere og holder dom.
Jeg skal være rask til å vitne
mot dem som driver med trolldom,
mot dem som bryter ekteskapet,
mot dem som sverger falskt,
mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn,
mot dem som undertrykker enker og farløse
og avviser innflytteren,
og som ikke frykter meg,
sier Herren over hærskarene.