En gang for alle

Det er påske, og nok en gang markerer vi at Jesus døde på korset. Hvorfor i alle dager måtte han det?

Når jeg snakker med venner som ikke tror på Gud, er et av ankepunktene premisset om at soning og straff skulle være nødvendig. Kunne ikke Gud bare si at de som tror på ham går fri, uten å ta veien om straff? Han høres ut som en sadistisk, uberegnelig far, sier mine venner. Hvilken glede hadde Gud i å plage sin egen sønn til døde?

Slik jeg leser min Bibel, drepte ikke Gud Jesus. Hans død var en konsekvens av synden. Ikke Jesus sin synd, men min. 

Dypest sett tror jeg synd er å avsette Gud fra posisjonen som Gud. I stedet for å la Gud være Gud, har jeg inntatt den plassen Gud skulle ha. Jeg tilber det skapte i stedet for Skaperen. I stedet for å ære til ham som opprettholder alt, gir jeg ære til meg og andre som river ned. «River ned?» spør du kanskje. «Hva da?» Tja, jeg kan bare ta en titt rundt, på nyhetene og inn i meg selv, så er det alltids ting å dra fram. 

Samtidig har vi, du og jeg, i oss ufattelig mye godt. Hver av oss, troende eller ikke, er merket med Guds stempel, skapt i hans bilde, slik at vi kan leve med verdighet og takknemlighet.

 

Likevel skiller synden oss fra Gud. Dette tok Gud et oppgjør med. Men det var ikke Gud som drepte Jesus. Han fikk syndens lønn, ikke Guds. Slik at vi skulle få slippe.

 

Jeg ser for oss som gisler hos den onde. Det eneste som kan gjøre oss fri, er løsepenger i form av hellig, rent blod. I påsken lot Den rene seg ofre, betalte prisen med blodet sitt. Jeg ser for meg den onde, hoverende og seierssikker, i det Jesus pustet ut på korset:  Han hadde tatt selveste Sønnen. Ikke  trengte han å slippe fangene fri, heller, fordi han som forsøkte å kjøpe dem fri nå var død. Han hadde lurt dem alle!

Han så ikke for seg hva som ville skje de neste timene: at denne sønnen ville ta opp kampen med ham etter sin død, og at han ville vende tilbake til livet, etter å ha knust døden.

 

Smertene Jesus utholdt var fæle. Gud snudde seg bort fra Jesus da han hadde det som verst. Ikke fordi han ikke lenger elsket, men fordi han elsket, med en kjærlighet så sterk at døden måtte gi tapt. Og med det vant han oss alle tilbake. Fra nå av vil han aldri mer vende seg bort. I stedet vender han seg til oss og lar sitt ansikt lyse over oss. Er oss nådig. I all evighet! 


Teksten er skrevet for Vårt Land i april 2026, inspirert av bibelteksten i Hebreerne 9, 24-28:

24 For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld.  25 Han gikk heller ikke inn dit for å bære fram seg selv som offer flere ganger, slik øverstepresten år etter år trer inn i helligdommen med blod som ikke er hans eget.  26 I så fall måtte han ha lidd mange ganger helt fra verdens grunnvoll ble lagt. Men nå har han åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.  27 Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen,  28 slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.

 

Les flere betraktninger her