En favoritt!

Jesus hadde en tendens til å gå utenfor konvensjonene, og fortellingen om da han møtte en kvinne som hentet vann, er en av mine favoritter. Og det er så mye å si!

For her det mye man kan stoppe opp ved!

"Måtte" du?

Skal jeg stoppe opp ved at Jesus forlater området når det begynner å springe rykter om at han døper flere enn Johannes? (Hvorfor gjør han det, forresten? Er det for å unngå oppstyr rundt seg selv? Er det for å la Johannes fortsatt ha førsteplassen?)

Eller skal jeg stoppe ved at han «måtte gå igjennom Samaria»? Rent praktisk «måtte» han ikke det. Tvert om unngikk de fleste jøder nettopp det, fordi de ikke ville ha noe med samaritanere å gjøre. (Hvorfor gikk du den veien likevel, Jesus? Var det for å gjøre tydelig poenget om at du ikke unngår noen? Eller visste at du skulle møte en viktig person?) 

Fysiske Jesus

Eller skal jeg stoppe opp ved at Jesus ble sliten, tørst og sulten, og at han dumpet ned ved en brønn? Det viser meg at han var et menneske, begrenset av sin egen fysikk og omstendigheter, akkurat som meg. 

Jeg kan også stoppe opp ved at det kom en kvinne for å hente vann, enda klokka var tolv. Dette var en tid på døgnet da fornuftige folk holdt seg innendørs. (Hvorfor kom hun på den tiden? Og alene, ikke sammen med byens kvinner og tok del i deres fellesskap? Var det fordi, som jeg har hørt så mange har sagt, at hun var prostituert? Jeg tror ikke det – da hadde hun hatt langt flere menn enn fem! (som kommer fram i vers 18) Kan hun ha hatt fem menn fordi hun aldri klarte å gi dem barn? Kan de ha forlatt henne, en etter en, fordi det i deres kontekst var en skam å ikke få barn? Jeg mistenker at de andre kvinnene skulte på henne, snakket om og hånte henne for dette.)

Det sildrer ennå

Ikke minst kan jeg stoppe ved at Jesus  blåser i alle konvensjoner, og ber en kvinne, en samaritan, om vann. Han inviterer til samtale, ser henne. Skyver ikke bort, men tilbyr en vei ut av uføret. Tilbyr en indre kilde som aldri vil renne tom, men gi liv. Tilbyr henne oppreisning og verdighet. 

Møtet ble så forvandlende at kvinnen lot krukken stå og løp til dem hun hadde unngått, fortalte om Mannen som så henne, som lot henne smake kilden av levende vannet.

Den kilden renner ennå! 

Teksten er skrevet for Vårt Land i august 2025, og er inspirert av teksten i Johannes 4, 1-15:

Jesus fikk nå vite hva fariseerne hadde hørt: at han vant flere disipler og døpte flere enn Johannes. 2 Riktignok var det ikke Jesus selv som døpte, men disiplene hans. 3 Da forlot han Judea og dro igjen til Galilea. 4 Han måtte reise gjennom Samaria, 5 og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. 6 Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» 8 Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. 10 Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» 11 «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? 12 Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» 13 Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» 15 Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»