Den ufine, fine Jesus

Av og til syns jeg Jesus er direkte ufin. Hvorfor er han så avvisende mot en kvinne som bare ber om hjelp for sin plagede datter?

Det hender at jeg ikke forstår Jesus. Av og til syns jeg han er direkte ufin. Som i dette skriftavsnittet. Hvorfor er han så avvisende mot en kvinne som bare ber om hjelp for sin plagede datter?
Hun har helt sikkert hørt om Jesus. Hørt om undrene han har utrettet, og ate han har tatt imot både spedalske og utstøtte kvinner. Jeg innbiller meg at hun er ganske trygg på at han vil ta imot også henne. Så svarer han henne ikke engang! Hva er greia?

 

Det er tydelig at kvinnen er i ferd med å lage en scene; det kan virke som om disiplene til Jesus er pinlig berørt: «Bli ferdig med henne, Jesus! Hun forstyrrer. Få henne til å slutte!»

I stedet for å svare noen av partene direkte, sier Jesus heller at dette er ikke hans bord. Og jeg skjønner ingen ting! For alt jeg har lært om Jesus forteller at han tar imot hvem det skal være. Og Bibelen lærer oss at det ikke er forskjell på folkeslagene – alle skal få del i Guds nåde i Jesus. Hvorfor så vrang nå?

 

Kvinnen gir seg ikke. Hun og Jesus argumenterer frem og tilbake, og til slutt gir Jesus seg. Jeg tenker to ting: 

1. Løvemamma! For ei dame. Her har vi en mor som kjemper for sitt barn, hun har mot og gir seg ikke så lett.
2. Jeg ser glimtet i Jesu øyne. Det er som om han liker at hun argumenterer og ikke gir seg, at han imponeres av hennes pågangsmot.

 

Det fikk ham i hvert fall til å ombestemme seg. Eller: jeg lurer egentlig på om han ville gjøre godt mot datteren hele tiden. Han ville bare hjelpe kvinnen til å vise hvor mye tro og kraft det faktisk bodde i henne. Jeg vet ikke. Hendelsen bidrar uansett til at jeg får økt trygghet på at jeg kan «krangle» med Jesus. Jeg kan mase. Jeg kan argumentere. Jeg kan si: «Dette syns jeg blir feil!» Så tar han meg imot med alle mine argumenter, og diskuterer med meg. 

Denne hendelsen oppmuntrer meg til aldri slutte å mase, aldri slutte å argumentere for rettferdigheten. Selv om det kan være andre disipler rundt meg som plages av meg og mitt mas, lar Jesus meg holde på. Også når jeg ikke forstår ham. 

Teksten er skrevet for Vårt Land i juli 2025, og er inspirert av fortellingen i Matteus 15, 21-28:

Den kanaaneiske kvinnen
21 Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. 22 En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» 23 Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» 24 Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» 25 Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» 26 Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» 27 «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» 28 Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.